Skriv deg bort!

Drømmer du om å trekke deg tilbake på et stille og vakkert sted med fin utsikt bak laptopskjermen? Eller trenger du bare å komme i gang/bli ferdig med et skriveprosjekt? Her kommer noen tips til hva du bør tenke på hvis du vil organisere og gjennomføre et skriveopphold.

Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?

Vanligvis avslutter jeg hvert nyhetsbrev med dette innslaget, men i dag synes jeg det passer som opptakt til hovedtemaet. Takket være min prosjektpartner i Sverige fikk jeg nemlig denne måneden mulighet til å tilbringe en hel uke fordypet i skrivearbeid i den sagnomsuste Villa San Michele. Det var en opplevelse jeg kommer til å leve lenge på!

Men frykt ikke: Månedens brev skal ikke handle om hva jeg gjorde på Capri. Derimot inspirerte dette oppholdet meg i etterkant til noen refleksjoner rundt det å skulle eller ville “skrive seg bort”. Det er disse jeg vil dele i denne utgaven – som er av den litt lengre sorten, i tilfelle du synes det er greit å vite før du scroller videre!

Hvordan skrive seg bort

Opplevelsen av å være borte – fra hverdagen, fra den vanlige arbeidsplassen, fra epostene og møtene – er det grunnleggende elementet i ethvert skriveopphold. Det er ikke for ingenting at det heter writing retreat på engelsk: Uavhengig av hvor eller hvordan oppholdet ellers foregår er tilbaketrekking, i denne sammenhengen, en del av selve skriveprosessen. 

Hvis de eneste skriveoppholdene du har hørt om er sånne luksusopplegg som foregår på greske eller italienske øyer (😬) kan det være godt å høre at skriveopphold kan organiseres og gjennomføres hvor og når som helst. Du kan gjøre det alene eller sammen med noen, over én eller flere dager, og det er slett ikke nødvendig å reise noe sted. Det viktige er å skape opplevelsen av å være borte og å gjøre seg utilgjengelig for forstyrrende elementer så lenge oppholdet varer.

I teorien kan du gjennomføre skriveopphold på det vanlige stedet du pleier å jobbe, men jeg vil anbefale å flytte seg til et annet fysisk miljø enn (hjemme)kontoret. Det kan være noe så enkelt som et bibliotek eller et grupperom på en annen campus enn der du pleier å jobbe, en hytte du eier eller kan låne, et hotellrom du har råd til, eller hva vet jeg.

(Jeg har hørt om siviliserte universiteter som holder seg med skriveloft eller forskerceller på campus, hvor vitenskapelige ansatte kan trekke seg tilbake fra det umiddelbare arbeidsmiljøet. Men jeg har ingen illusjoner om at noen norsk institusjon har tatt seg råd til denslags.)

Når du eller dere har funnet et passende sted å være borte, er neste steg å kommunisere tydelig til omverdenen at dere kommer til å være utilgjengelige (i hvert fall for det meste) mens dere er der. Sett lapp på kontordøra, last ned blokkeringsapper, hvis det hjelper på konsentrasjonen, og slå på autosvar – gjerne med en forklarende melding som forteller folk når de kan vente å høre tilbake fra deg og hvem de evt. kan kontakte hvis det haster i mellomtiden.

I tillegg må du ha en plan. En som funker for deg.

Planlegg et skriveopphold: Hva, hvem, hvordan og hvor?

Her er fire spørsmål du bør tenke over når du planlegger å skrive deg bort, enten du vil forflytte deg langt eller kort, alene eller sammen med andre. 

1) Hva er hensikten?

En intensiv og tilbaketrukket skriveperiode kan være nyttig i alle stadiene av et prosjekt, enten man ønsker å komme i gang med noe nytt, få opp koken på et pågående manus, eller ferdigstille en lengre tekst for tilbakemelding eller publikasjon. I alle tre tilfellene kan det være nyttig å tenke over hva man ønsker å oppnå i løpet av perioden. Er det viktigst for deg å generere så mange nye ord som mulig? Eller vil du bruke den sammenhengende konsentrasjonstiden til å lirke fram den røde tråden du vet at befinner seg et sted i det uformelige utkastet du allerede har skrevet? Kanskje du bare vil føle at du har kommet litt lenger med flere tekster som du prøver å sjonglere i hverdagen?

Poenget er å tenke over på forhånd hvilke behov skriveoppholdet skal tilfredsstille og hvordan du skal avgjøre at de er oppfylt. 

2) Hvem skal være med?

Skriveopphold kan gjennomføres med ulike grader av sosial organisering. Som introvert einstøing med nesten ubegrenset appetitt på alenetid, fantaserer jeg jevnlig om å sjekke inn på et hotellrom og bare skrive helt alene i tre-fire dager i strekk. Hittil har det blitt med fantasien. I virkeligheten har alle skriveoppholdene mine foregått i mer eller mindre strukturerte former for fellesskap. Noen ganger har vi sittet i samme rom og skrevet på hver vår tekst. Andre ganger har vi sittet i forskjellige rom og jobbet med samme manus til ulik tid, men møttes på faste tidspunkt for å snakke oss gjennom idéer og formuleringer. Atter andre ganger har vi jobbet hver for oss med hvert vårt prosjekt, men møttes til måltider og sosialt samvær om kvelden.

Uansett om selve skrivingen foregår individuelt eller i tett samarbeid vil det være viktig for ethvert skriveopphold i fellesskap at man avklarer rammer og regler for arbeidsro som alle er fortrolige med. Mens den som gjennomfører et skriveopphold i majestetisk ensomhet bør passe på å ta jevnlige pauser fra arbeidet, om så bare for å snakke (mer) med seg selv!

3) Hvordan skal det jobbes?

Et skriveopphold kan foregå enten i generativ eller kontemplativ modus. I den første fokuserer man på målbar produktivitet, typisk antall ord skrevet. I den andre er man mer ute etter opplevd framgang, for eksempel å finne løsningen på et problem eller skrive seg fram til en ny innsikt. 

Avhengig av hvilken hensikt man har med skriveoppholdet går det selvfølgelig også an å veksle mellom generative og kontemplative aktiviteter: Kanskje man vil taste fram 1000 ureflekterte ord på et førsteutkast til én tekst om formiddagen, for så å fintenke på argumentasjon og ordvalg i et annet manus om ettermiddagen.

Selve skrivearbeidet kan legges opp med ulike former for struktur. 

Et strukturert skriveopphold kan ta form av det som populært kalles boot camp, med strengt program og jevnlig rapportering av framdrift. Eller det kan være organisert mer som en workshop, med ledet av en erfaren skrivetrener som kanskje også tilbyr coaching eller gruppesamtaler som en del av opplegget. Strukturerte skriveopphold fungerer særlig bra for de som trenger gruppepresset som en boot camp gir, selv om hver deltaker jobber med et individuelt prosjekt. Det er også en fin måte å sosialisere stipendiater eller masterstudenter enten inn i den generelle akademiske skrivekulturen eller i en spesifikk forskergruppe. 

Et ustrukturert skriveopphold er når man bare bestemmer seg for å dra et sted og skrive i en viss periode. Enten man er alene eller i gruppe er det fare for at denne typen opphold ikke blir særlig produktive eller gode for selvfølelsen. Noen ganger er de bare et skalkeskjul for å dra på ferie, andre ganger er de resultat av ønsketenkning, der man innbiller seg at hvis man bare får fred, ro og en vakker utsikt kommer “inspirasjonen” til å ordne seg selv. Det er selvsagt fullt mulig å få skrevet mye også på ustrukturert skriveopphold, men da skyldes det at lykken er bedre enn forstanden.

Et semi-strukturert skriveopphold er det jeg foretrekker for min egen del (altså når jeg ikke har med studenter), og det kan gjennomføres like bra alene som i gruppe. Dette er det beste opplegget hvis man ønsker å gjøre framskritt på flere prosjekter og/eller veksle mellom generativ og kontemplativ modus. Her det viktig å ha en plan som ikke er altfor rigid, og som åpner for flere måter å vurdere framgang på. Selv liker jeg å se på et slikt semi-strukturert skriveopphold som en metaforisk strandtur, der prosjektene jeg skal jobbe med bare er noen bøtter jeg har med for å samle skjell og steiner i. Én bøtte kan bli litt fullere av at jeg tilfører et visst antall ord, mens en annen kan bli det av at jeg kommer til en viktig avklaring om innhold eller struktur. Så lenge det er mer i hver strandbøtte når jeg drar enn det var da jeg kom, har jeg oppfylt hensikten med skriveoppholdet.

Hvis ordsanking i den metaforiske fjæra blir for lite ambisiøst for deg, og boot camp-opplegget blir for strengt, kan du vurdere å legge opp hele eller deler av skriveoppholdet som en sprint. Den har mye til felles med skippertaksmetoden, med den viktige forskjellen at en sprint krever at man stiller godt oppvarmet på startlinja. Hvis man er flere som samarbeider om samme tekst kan det også fungere bra som stafett, der alle tar hver sin etappe i løpet av den konsentrerte perioden.

Enten man skrivesprinter alene eller på et lag bør man uansett unngå å sette seg altfor høye mål, av typen “skrive ferdig artikkel X”. Det blir litt som å annonsere på forhånd at du skal vinne løpet. Hvis du ikke klarer det risikerer du å føle at hele oppholdet var mislykket, når du egentlig kan være strålende fornøyd med å ha kommet deg over mållinja og satt personlig rekord.

4) Hvor skal det være?

Den tradisjonelle forestillingen om skriveopphold innebærer gjerne forflytning, helst til et vakkert eller spennende sted, fortrinnsvis med nydelig utsikt og god mat på kjøpet. Sannheten er at skriveopphold kan vel så vellykket (om ikke mer) hvis man er på et kjedelig eller uskjønt sted, hvor det er langt færre distraksjoner fra selve skrivingen.

Fordelen med å dra til et vakkert sted er at det kan føles som en belønning i seg selv, før du i det hele tatt har prestert det du er kommet for å gjøre. Det kan også hjelpe på både humør og energinivå for en stakkars vinterlei nordboer å komme til varmere og sydligere strøk, eller for en storbybeboer å komme til stillhet og panoramautsikt på fjellet.

En ulempe med å reise til verdenskjente eller spektakulære steder er at man kan bli grepet av FOMO (fear of missing out) p.g.a. omgivelsene, og bruke masse tid på turisme som man skulle brukt på skriving. Enda verre, man kan oppleve skriveblokkering av frykt for at ikke kvaliteten på tekstproduksjonen skal leve opp til omgivelsene (“jeg kan ikke være bekjent av å ha skrevet dette mølet på Capri!”).

På et kjedelig sted er det til sammenlikning ikke noe annet å gjøre enn å jobbe. Teksten kan vanskelig bli kjedeligere enn omgivelsene, og ditt indre liv er garantert mer spennende enn det som foregår utenfor. Til gjengjeld er det en fare for å bli mer deprimert hvis man ikke får gjort noe, for da har man ikke engang de vakre omgivelsene å skylde på.

Når og hvor skal du skrive deg bort?

Hvis du ble inspirert til å planlegge et skriveopphold for din egen del nå, har jeg hatt det moro med å visualisere alle faktorene jeg har identifisert og diskutert over i et aldri så lite flytskjema. Start på det feltet som passer best for deg eller din gruppe og følg pilene helt til du har et skreddersydd opplegg! Og meld gjerne tilbake når oppholdet er gjennomført for å fortelle hvordan det gikk...

Hva mer har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?

Vel hjemme i Trondheim rakk jeg å få med meg utstillingsåpningen til det kunstneriske forskningsprosjektet Et svakt hjerte på Kunsthall Trondheim, som er ledet av en god kollega ved instituttet. Utstillingen var et resultat av tre dagers intenst arbeid av en gjeng ungdommer, som jobbet med papir, skrift og lyssetting under veiledning av scenograf og lysdesignere. Ikke helt ulikt en skrivesprint, med andre ord, og et godt eksempel på at man ikke trenger fancy omgivelser for å skape noe vakkert – det går også fint i en kjeller midt i Trondheim!

Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!