Disputer eller dø

“Jeg angrer jo ikke nå når jeg har klart det. Men det er ikke noe jeg vil anbefale andre: Ikke gjør dette dersom du ikke må!” Dette sitatet destillerer hovedbudskapet til flertallet av de nyslåtte doktorene jeg har lest om i Khronos ukentlige spalte “Min doktorgrad”. Spalten kan med fordel leses som en pålitelig kilde til realitetsorientering for såvel aspirerende phd-studenter som desillusjonerte doktorander: På den ene siden får man inntrykk av at nær sagt alle som noen gang har startet på en doktorgrad på et eller annet tidspunkt har angret seg. På den andre siden forsikrer de fleste nydisputerte som intervjues at “man glemmer hvor ille det var når man er ferdig.”

Det siste utsagnet kunne vært opptakten til en lengre utledning av fellestrekkene mellom doktorgradsarbeid og barnefødsel – inkludert «svangerskapet» som går forut for begge forløsningene – men jeg skal ikke forfølge den tråden akkurat nå.

Nå skal det sies at “Min doktorgrad” rent nødvendigvis er preget av survivorship bias, eller “overlevelsesskjevhet”, siden den avgjørende kvalifikasjonen for å bli intervjuet er at man har klart å levere og forsvare doktoravhandlingen sin. En tilsvarende spalte med tittelen “Min ufullførte doktorgrad” hadde sannsynligvis avslørt at det finnes opptil flere som angrer at de noensinne gikk igang med en doktorgrad, og som heller ikke har glemt hvor ille det var mens de holdt på. Men forhåpentligvis ville mange kunne fortelle hvor bra de fikk det da de fant ut at de kunne slutte – og oppdaget at de faktisk ikke måtte ha doktorgrad for å få en spennende jobb/realisere seg selv/finne meningen med livet.

For hvem er det egentlig som må ta doktorgrad?

Først og fremst er det folk som vil ha en jobb der doktorgrad regnes som en grunnleggende kvalifikasjon. Hvis drømmejobben din er å være professor ved et universitet, da må du. Det samme gjelder hvis du vil lede forskning eller produktutvikling på avansert nivå, enten det er i offentlig, ideell eller kommersiell regi. Kunnskapsorganisasjoner som museer og biblioteker kan også stimulere til kompetanseheving ved å tilby allerede ansatte fagpersoner et betydelig stillingsopprykk med avlagt doktorgrad. Hvis du jobber i en slik organisasjon kan du føle at du må, om så bare for ikke å bli forbigått av nyansatte som allerede har kvalifikasjonen.

“Eg følte frå dag ein at eg hadde dårleg tid. Eg hadde tre år på meg, og sjansen for å levera til normert tid var statistisk sett liten. Så eg skunda meg langsamt, og var medviten om at eg ikkje kasta vekk noko tid.”

Men det finnes også folk som går i gang med doktorgradsstudier fordi de “må” for sin egen del, uten noen konkret karriereplan i tankene. Dette er typisk deg som har opplevd at universitetet/biblioteket/laboratoriet/arkivet/skrivebordet er det beste stedet å være med din trang til å lese, eksperimentere, observere, analysere, tenke og skrive. Du drives først og fremst av et behov for å utvide din egen kunnskapshorisont, og så blir det mer en hyggelig bieffekt hvis du dermed også bidrar til forskningsfronten. Du klager ikke på stipendiatlønna, men kan finne på å klype deg i armen over at du faktisk får betalt for å være nerd på heltid.

“Man får mange goder, og så lenge man har et prosjekt man er investert i så er det et privilegium å kunne ha dette som jobb.”

Det er kanskje ikke helt riktig å si at det er lett å starte på en doktorgrad, all den tid det krever ganske mye å utarbeide en prosjektbeskrivelse og skrive en overbevisende søknad. Men som med alle store prosjekter i livet er det definitivt mye lettere å gå i gang med en doktoravhandling enn det er å fullføre den.

La oss tenke på doktorgraden som en genser og selve avhandlingsarbeidet som strikking. Hvis det kun er ønsket om en ny genser som er motivasjonen din for å strikke, er det fare for at du går lei og gir opp når det viser seg at mønsteret var veldig komplisert og du må rekke opp halvparten av maskene for å strikke dem på nytt (og på nytt). Og tilsvarende, hvis du går i gang med genseren bare fordi du elsker å strikke, kan du risikere å gå tom for garn før du har strikket ferdig eller fått sydd sammen de ulike delene.

Basert på mine “anekdata” (innhentet gjennom både autoetnografi og deltakende observasjon, for ikke å si et kontinuerlig inntak av bøker og blogger om doktorgradsarbeid og avhandlingsskriving) ser det ut til å være størst sjanse for å lykkes hvis man har en kombinasjon av ytre og indre motivasjon for prosjektet. Du bør altså like å strikke for strikkingens skyld, men du bør også ha en viss formening om hvem som skal få genseren, hvordan de vil at den skal se ut, og når de trenger den.

I boka Your PhD Survival Guide (Routledge 2021) anslår forfatterne Katherine Firth, Liam Connell og Peta Freestone at den magiske milepælen, som avgjør om man kommer til å levere eller ikke, er å få skrevet et første fullstendig utkast av avhandlingen. Kommer du først så langt, sier de, “er det lettere å fortsette enn å slutte” (s. 18, min oversettelse). For å komme tilbake til strikkemetaforen er det på dette tidspunktet du innser at du har alle delene til en genser, i en eller annen form. Det er mulig du må rekke opp halve bolen eller strikke et erme på nytt før du kan montere den ferdig – men du har bevist for deg selv at du kan strikke en genser. Og for de aller fleste virker det da mer bortkastet å legge den bort enn å legge inn en ekstra kraftanstrengelse for å gjøre den ferdig.

Når det er sagt, har jeg en mistanke om at det er flere grunner til at folk ikke får disputert enn at de aldri fikk skrevet det førsteutkastet. Det er bare ikke så lystbetont å legge ut om i bransje- eller sosiale medier. Jeg tror det kunne trenges et forum som satte søkelys på myriadene av årsaker, hendelser og opplevelser som fører til avbrutte doktorgradsløp. Det vil si de menneskelige historiene bak den nedslående gjennomføringsstatistikken, som jeg skrev om for en stund tilbake:

Veiledning eller strategisk villedning?

I skrivende stund drives det frenetisk forhandlingsvirksomhet rundt i mange norske kommuner. Etter mandagens valg er det flere steder fortsatt uvisst hvilke partier som skal få bestemme de neste fire årene. Men er det så nøye hvem som får makta nå egentlig? Om fire år kan vi jo bare kaste dem ut igjen. Og hvor mye kan egentlig gå galt på den tiden?

CampuslivetNina Lager Vestberg

Jeg vet ikke om Campuslivet er en passende kanal for å fortelle disse historiene. Men det er i hvert fall forumet for folk som allerede er i gang med en doktoravhandling, eller planlegger å søke stipend, som drives til dette arbeidet av en passe blanding ytre og indre motivasjon, og som er på jakt etter tips, støtte og medfølelse (!) i prosessen med å utvikle seg til eller som akademiker. Det blir det mer av i neste del av denne lille miniserien om doktorgradsstudier, som publiseres med kortere intervall enn vanlig. Da deler jeg nemlig et intervju med Marianne Hem Eriksen, som ikke bare har skrevet en doktoravhandling og utgitt den som bok, men som rett etterpå gikk i gang med å skrive en ny bok – om avhandlingsarbeid!

Hva har gjort Campuslivet verdt å leve siden sist?

1. En drømmedag med Reklamehistorisk samling i kjellerarkivet til BI, etterfulgt av inspirerende kaffemøte med en kollega jeg ikke har sett på lenge.
2. To superinspirerende prosjektmøter med høy whiteboard-faktor og svært myldrende idéer. Og endelig signert avtale mellom min og samarbeidspartnerens institusjon!
3. Et instituttseminar om KI og læring som faktisk ikke var en ren dystopisk opplevelse.

Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!