Doktor Prokrastinator og tidstyveriet

Doktor Prokrastinator satt med pulsvanter på og scrollet gjennom feeden. Julefreden truet med å senke seg over den ganske campus, hvor de siste eksamenene endelig var avlagt, fakultetets julelunsj tradisjonsmessig avlyst, og sentralvarmesystemet ugjenkallelig avslått for høytiden. Men på det iskalde kontoret lå doktor Prokrastinators bleke åsyn fortsatt badet i lyset fra skjermen, der oppsummeringer og årskavalkader flimret forbi. Nettleseren bugnet av emoji-besatte punktlister fra kolleger, fagfeller og alskens parasosiale forbindelser som hun bare smugfulgte på LinkedIn. Alle hadde bragder å feire, tildelinger å juble over, publikasjoner å lenke til, samt en lesson eller to learned, som sørget for at selvskryt ble passe balansert med selvironi.

Med et sukk klikket doktor Prokrastinator seg over til innboksen og åpnet en melding som var automatisk generert gjennom forfatterportalen til et internasjonalt vitenskapelig forlagskonglomerat. Den minnet henne på at hun hadde frist til 31. desember med å sende inn en revidert versjon av artikkelen hun hadde fått motstridende fagfellevurderinger på for et par uker siden. Et øyeblikk vurderte hun å poste sin egen passiv-aggressive årsoppsummering:

I år er jeg stolt av at jeg etter tre års putling på kvelder og i helger klarte å sende inn én artikkel til et tidsskrift og etter kun 10 måneders venting motta fagfellevurdering med beskjed om enten å lese meg opp på et helt nytt forskningsfelt og/eller gjøre mer arkivarbeid før jeg skriver den helt om innen nyttårsaften!

I stedet klikket hun seg videre på skjermen til et åpent dokument med overskriften «Forskningsplan».

Hvert år insisterte instituttlederen på at de leverte en slik plan før de tok juleferie, slik at de lå klare til oppstarten av medarbeidersamtalene på nyåret. I tillegg til en plan for det kommende året skulle dokumentet også rapportere om hvordan det hadde gått med målsettingene i planen for året som gikk. For tredje år på rad ble doktor Prokrastinator konfrontert med at punktet «publisere artikkel fra prosjekt X» måtte overføres, uoppfylt, over til neste års plan. Nå kan jeg i det minste rapportere om at den er innsendt og under revidering, prøvde hun å oppmuntre seg selv. Da var det verre med de andre punktene, som i adventstidens grelle lys ble avslørt som ikke bare ufullført, men ikke engang påbegynt.

Den Fripro-søknaden som skulle vært utviklet? Fortsatt ikke noe mer enn noen drodler i en notatbok og et uleselig tankekart avfotografert fra en flipover under en idémyldring før påske.

Det bokmanuset som skulle vært ferdigstilt? Fortsatt to og et halvt kapittel igjen å skrive. Riktignok var det en forbedring fra de tre kapitlene som hadde gjenstått ved inngangen til det foregående året, men læll, tenkte doktor Prokrastinator.

Hva var det hun hadde gjort hele året? Hvor var tiden blitt av? Hva eller hvem hadde stjålet den fra henne? Mismodig gikk hun ut på pauserommet og hentet seg enda en kopp te.

I det hun kom inn igjen på kontoret lød det lystige plinget av en ny epostmelding. En call for papers til en internasjonal konferanse. Oooh, tenkte doktor Prokrastinator, mens hun skummet gjennom bidragslokken, dette er jo et tema jeg har tenkt på lenge! Frist for abstracts 1. januar og selve konferansen er i juni. Jeg har mye mer lyst til å bruke romjulen til å pønske ut en god idé til et bidrag på den konferansen enn til å drøvtygge mer på den j*vla artikkelen, som i følge fagfellene uansett er nesten ubrukelig. På den konferansen kan jeg dessuten treffe andre forskere som kan være mulige samarbeidspartnere i den søknaden jeg ennå ikke har kommet i gang med!

Ivrig åpnet doktor Prokrastinator et nytt og blankt dokument, klar til å kladde noen kjappe tittelforslag til konferansebidraget nå som hun likevel hadde fått blod på tann. Da hoppet en forhåndsvisning fra epostprogrammet opp i hjørnet av skjermen: En ny utgave av Campuslivet var ankommet.

For tredje gang klikket hun seg over i innboksen, hvor overskriften lyste mot henne: «Hvorfor prokrastinerer du nå?»

Det må du gjerne fortelle meg, mumlet doktor Prokrastinator, før hun scrollet videre og konstaterte at brødteksten bare inneholdt én eneste setning:

Følg med i morgendagens utgave!

Dette er første gangen jeg prøver meg på en teaser i Campuslivet! Saken er at jeg hadde lyst til å skrive om prokrastinering på to veldig forskjellige måter. Det ble til sammen for langt for en vanlig utgave, så da deler jeg den opp i to separate eposter. Jeg lover at det ikke skal bli en vane!

Takk for at du leste helt hit, og en utgave i standardformat følger som sagt i morgen…