Hva skal stå igjen etter deg?

Hva har du skrevet som kommer til å bli lest om femti år? Eposter?

Forrige uke var jeg i Bergen og deltok på et symposium jeg aldri har opplevd maken til. I tre heile dagar til ende var kolleger, venner og familiemedlemmer av forskeren og forfatteren Øyvind Vågnes samlet til en storslagen blanding av fagkonferanse, litteraturfestival og minnesamvær. Et femtitalls mennesker fra hele verden kom her sammen i tre dager for å hedre minnet om én mann. Men ikke bare det: Vel så mye var vi der for å sitere, diskutere, tolke og frydes over tekstene som er igjen etter ham, og tankene som er lagret i dem. I etterkant fikk det meg til å fundere på hvilke tekster og tanker som kommer til å være igjen etter oss andre.

Professorer flest etterlater seg et større eller mindre knippe vitenskapelige artikler og fagbøker. Den intellektuelle arven etter Øyvind er langt mer variert, fordi han var mye annet i tillegg til professor (romanforfatter, litteraturkritiker og musikkanmelder, for å nevne noe). Et tilbakevendende tema blant talerne på symposiet var spørsmålet om når, hvor og hvordan han klarte å få skrevet så mye, siden han samtidig syntes å ha tid til så mange andre ting enn å skrive. For meg er det vel så interessante spørsmålet hvordan han prioriterte hva han skulle skrive når, og hvorfor.

Akademia, sett fra evigheten

“För mig är meningen att skriva något som blir läst om femtio år, något som varar”, skriver den svenske historikeren Ylva Hasselberg i etterskriftet til det andre bindet av hennes biografi over nasjonaløkonomen Eli F. Heckscher. Her beretter hun hvordan det ambisiøse bokprosjektet krevde at hun stålsatte seg – i nærmere 15 år – mot alt ytre press om publiseringsfrekvens og siteringstall: “Stora delar av det senmoderna universitetets perverterade värdeskalor får man försöka låta rinna av sig.” (Hasselberg 2025, s. 338 – takk til Margrethe og Pål for dette tipset!)

Nå skal det presiseres at Hasselberg skriver fra den priviligerte stillingen som professor i fast stilling ved Uppsala universitet. Det er ikke tilrådelig for en hvilken som helst akademiker å heve seg over verdiskalaene det opereres med i dagens universitetssektor, hvor perverterte man enn måtte være enig i at de er. Men av og til går det an å stoppe opp midt i søknadsskrivings- og publiseringspresset og anlegge, om ikke evigheten, så i hvert fall noen tiår, som perspektiv på det man produserer. Hva er det du i hvert fall vil sørge for å få skrevet? 

Eller sagt på en annen måte: Hvilken bok eller artikkel vil det irritere deg grenseløst om noen andre endte opp med å publisere i stedet for deg?

Jeg har selv bak meg et bokprosjekt som tok 15 år fra oppstart til publikasjon. En av flere grunner til at det tok så lang tid var utvilsomt at jeg følte på press til å publisere andre, kortere, mer aktuelle ting i mellomtiden. Men en avgjørende motivasjonsfaktor for den siste kraftanstrengelsen med å få boken i havn, var tanken på hvor forsmedelig det ville være om noen andre enn meg skulle bli stående i forskningshistorien som Forfatteren bak Selve Boken om “mitt” tema.

Morsomt nok kom det ut En Annen Bok om det samme temaet, på samme forlag, bare fem måneder etter at min var publisert. Så nå er temaet blitt et eget forskningsfelt, og den andre forfatteren en god kollega. I disse dager gjesteredigerer vi en spesialutgave av et prestisjefylt tidsskrift, som har til hensikt å flytte forskningsfronten på vårt felles felt videre, ved å løfte fram enda flere stemmer. Slik kan en smålig og egoistisk impuls likevel bli kimen til storsinnet akademisk medborgerskap.

Kort sagt

Enten du drives av stormannsgalskap (dette skal være mitt monument) eller smålighet (dette skal f*en ikke noen andre få æren for), er det verdt å tenke over hvilke tekster du vil skal stå igjen etter deg. Som de siste månedenes nyhetsoppslag bevitner, er det ellers fare for at det bare blir eposter.

Hva har gjort Campuslivet verdt å leve siden sist?

Ingenting har overgått de tre dagene på minnesymposium i Bergen, som var forbilledlig organisert og fikk fram de aller beste sidene, ikke bare ved akademia, men det større kultur- og kunnskapsfeltet som akademikere både bidrar til og nyter godt av. Ekstrabonus at jeg fikk møte min heltinne Janne Stigen Drangsholt, som har skrevet de fantastisk morsomme campusromanene om Ingrid Winter!