Hvor vanskelig må det være?

Hvis du leser dette mistenker jeg at du er en sånn som ikke vanligvis velger minste motstands vei. Folk med akademiske tilbøyeligheter, i hvert fall innen de teoretiske fagene, tiltrekkes av kompleksitet. Vi LIKER å gjøre det vanskelig for oss selv – og gjerne også for andre. Det er som en fabrikkinnstilling: Gir du ett problem til en teoretiker får du ikke én løsning tilbake, men mer sannsynlig tre nye problemer som du hittil ikke ante fantes.

Når studenter klager over “vanskelige” pensumtekster, oppgaver og begreper vet jeg derfor ofte ikke hva jeg skal svare. Det er ikke det at jeg ikke skjønner at det er vanskelig, jeg bare skjønner ikke hvorfor det er et problem at det er vanskelig.

Vi er jo her for å ha det vanskelig! Vanskelig er livet!

(Eller i hvert fall campuslivet.)

For ordens skyld understreker jeg at “det vanskelige” i denne sammenhengen betyr krevende kognitivt arbeid. Jeg mener overhodet ikke å antyde at folk som har det vanskelig på grunn av f.eks. helse-, jobb- eller livssituasjon burde glede seg over problemene sine, enten de møter på dem i eller utenfor akademia.

Nå er det heller ikke slik at akademikere tar enhver vanskelighet på strak arm! Vi protesterer også jevnlig over “vanskelige” oppgaver og prosedyrer, som vi enten ikke ser poenget med eller føler oss kompetente til å utføre. Som fagfolk klager vi riktignok over vanskeligheter i andre sammenhenger og på andre grunnlag enn studentene. Men i likhet med dem kan vi ha godt av å tenke litt over verdien i det som er vanskelig.

Vanskelig lærdom

Jeg tror de fleste har større tålegrense for det vanskelige hvis de forstår hensikten med vanskelighetene. I studiesammenheng er det faktisk ganske enkelt: Det som er vanskelig må vi jobbe mer med, og det vi jobber mer med lærer vi bedre.

Da jeg selv stod på terskelen til å bli masterstudent i kunsthistorie overvar jeg et foredrag der foreleseren konkluderte med at “kunsten du lærer å elske er kunsten du elsker å lære.” Der og da noterte jeg meg det ned som en liten aforisme, men før jeg hadde skrevet ferdig mitt første essay på masterstudiet hadde jeg faktisk erfart at den var sann.

Ved semesterstart hadde jeg vært nedslått over å oppdage at det obligatoriske emnet var fullstendig viet til italiensk renessansekunst. Leonardo & co. forekom meg den gangen som noe av det kjedeligste i verden. Men etter ti uker var jeg fullstendig forgapt i fjortenhundretallets Firenze og fikk toppkarakter på et essay om to portretter av Botticelli. I prosessen måtte jeg lære meg veldig mye rart om livet i italienske bystater på 1400-tallet som (tilsynelatende) ikke hadde noe med kunst å gjøre. Selv om jeg aldri ble noen spesialist på feltet kjenner jeg fortsatt på et slags eierskap til denne perioden. Det henger garantert sammen med at jeg måtte jobbe ganske mye for å lære meg det jeg kan om den.

Og passende nok er det en innsikt jeg har hentet nettopp fra den pensumboka der jeg leste meg til mye av den kunnskapen om renessansen som fortsatt sitter. I klassikeren Painting and Experience in Fifteenth-Century Italy (1972) demonstrerte nemlig Michael Baxandall hvordan renessansemalernes kunst stimulerte visuelle og kognitive ferdigheter som oppdragsgiverne deres hadde investert mye flid i å skaffe seg, og som de følgelig var stolte over å besitte.

Sagt på en annen måte: Enten vi snakker om avansert geometri, krevende dansetrinn, historisk detaljkunnskap, eller obskur teori, så ender de fleste av oss med å verdsette høyest de kunnskapene og ferdighetene vi har hatt vanskeligst for å tilegne oss.

Vanskelige hindre

Vitsen med det vanskelige er at det skaper kognitiv friksjon. Og i likhet med fysisk friksjon kan det gjøre både godt og vondt (her får du sette inn analogiene dine selv).

En som begir seg ut på en akademisk løpebane vil gjerne ha mye av den deilige friksjonen som oppstår i møte med krevende idéer, og så lite som mulig av de ubehagelige gnisningene som forårsakes av formelle regler og detaljerte kravspesifikasjoner. Selv folk med ferdig avlagt doktorgrad vånder seg fritt når de må omformatere en hel artikkel etter et nytt referansesystem eller skrive en søknad etter en detaljert, men (i egne øyne) komplett irrasjonell mal.

Da våkner våre indre huldretusser og sutrer i vei: “Vaffo då då? Vaffo gör dom på detta viset?” Ikke minst tenker vi, i vårt ikke nødvendigvis stille sinn: Hvorfor må jeg gjøre det på dette viset, når jeg hittil har klart meg helt utmerket med å gjøre det på mitt eget vis?

Når vi tyr til denne typen vanskelighetsvegring forestiller vi oss at det frigjør mer tid og oppmerksomhet til de spennende vanskelighetene som vi liker bale med. “Det er bortkastet tid å lese sensorveiledningen,” forsikrer vi oss selv, “jeg kjenner igjen en C når jeg ser den.” Så har vi sikret oss fem minutter mer til å fintenke foran manuskriptet vårt. Eller vi sender det refuserte artikkelmanuset rett til et nytt tidsskrift, men formattert etter den gamle referansestilen, for hvis det blir refusert igjen har vi da i hvert fall ikke kastet bort verdifulle timer på unødig flisespikking.

Men så ber studenten om begrunnelse, og vi blir nødt til å sette oss inn i den sensorveiledningen likevel. Deretter kommer manuset ulest i retur fra tidsskriftredaktøren, fordi det var feilformatert. Så var det visst ingen vei utenom det vanskelige likevel.

Vitsen med denne typen vanskeligheter er helt klart ikke å hjelpe oss til å utvikle kunnskap eller ferdigheter. De er mer som ritualer eller opptaksprøver: formaliserte og i noen tilfeller lett absurde oppgaver som utføres for å bevise eller oppnå tilhørighet i et fellesskap.

Selvsagt har det ingenting å si om kvaliteten på dine kunsthistoriske forskningsfunn om du bruker APA referanser i løpende tekst eller Chicago fotnoter. Men det er et tegn på at du er en seriøs fagperson at du tar deg bryet med å lese forfatterinstruksen og følge den. Og vice versa, er det et potensielt faresignal om at du kanskje slurver med viktigere ting hvis du ikke gidder eller får til noe så grunnleggende som å følge en oppsatt protokoll.

Her om dagen var jeg med på en opplæringsseanse om nye kompetansematriser for sakkyndig vurdering av stillings- og opprykkssøknader. Når man leser dem er det lett å overveldes av detaljnivået, og i møtet var det da også noen som ytret frustrasjon over at man måtte gjøre prosessen så vanskelig, både for søkere og sakkyndige. Men enhver som har klart å fylle ut og sende inn en prosjektsøknad til Forskningsrådet, for ikke å snakke om ERC eller Horisont Europa, vil umiddelbart skjønne at evne til å forstå detaljerte retningslinjer og fylle ut kompliserte skjemaer er avgjørende kompetanse for en som vil jobbe med forskning.

Den som vil vie seg til å gruble over de store, vanskelige spørsmålene må altså kvalifisere seg til det gjennom å svare på de små.

Ikke vanskelig nok for deg?

Det er ikke bare jeg som har hatt tanker om vitsen med det som er vanskelig i det siste. Her er et knippe lenker til andre som er verdt å lese om relaterte temaer:

• Fysiker Chanda Prescod-Weinstein om at kunnskap er verdt tiden det tar.
• Lektor Roar Ulvestad om langlesing i skjermenes tid.
• Førsteamanuensis Are Bøe Pedersen om KI som kognitiv avlastning.

Hva har gjort campuslivet verdt å leve vanskelig siden sist?

Passende nok har det først og fremst vært vanskelig å finne tid til å skrive ferdig nyhetsbrevet denne måneden. Men i fjor klarte jeg ikke å skrive noe oktoberbrev i det hele tatt, så til sammenlikning tar jeg en tidagers forsinkelse som en seier!

Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!