Hvordan blir erfaring til ekspertise?
Campuslivet feirer 3 år i dag! Da kan det jo passe å reflektere over hvorvidt vi blir flinkere til noe bare av å gjøre det mange ganger? Inneholder røpealarm for en film fra 1993...
Du har sikkert hørt at man må trene i 10 000 timer på noe hvis man vil bli god i det. Kanskje du også har fått med deg at det er en myte. Noen ting blir vi gode til lenge før vi har brukt tusenvis av timer på dem. Andre ting kan vi holde på med hele livet uten at prestasjonene våre blir nevneverdig bedre. Ekspertise følger nemlig ikke automatisk av erfaring.
Et av de fem budene jeg pleier å dele med studenter ved semesterstart er at “øvelse gjør mester”. Men gjør det nå alltid det?
Jeg ble inspirert til å revurdere mantraet mitt da jeg leste frilansredaktøren Jennifer Lawlers betraktninger om forskjellen på ekspertise og erfaring. Lawler påpekte at det er fint mulig å gjøre den samme jobben i årevis uten å komme i nærheten av å bli ekspert, hvis man ikke evner å lære av de erfaringene man gjør seg. Vi tenker kanskje at en som har gjort en jobb i 30 år har like mange år med erfaring i den jobben. Men Lawler påpeker at i noen tilfeller betyr det bare at de har gjort 30 repetisjoner av de samme feilene som de gjorde i det første året. Til gjengjeld kan en som evner å stille spørsmål, tenke kritisk og vurdere sin egne prestasjoner fra første stund, ha skaffet seg 30 ganger så mye ekspertise i løpet av sitt første år i den samme jobben.
Én dag, årevis med erfaring
Lawlers distinksjon mellom erfaring og ekspertise fikk meg til å tenke på Bill Murrays figur i filmen En ny dag truer (Groundhog Day, Harold Ramis 1993). Som kjent våkner han opp til den samme forbannede murmeldyrdagen gang på gang på gang, uten at noe han foretar seg ser ut til å få varige konsekvenser. Men til slutt klarer han å finne den rette kombinasjonen av handlinger og reaksjoner som skal til for å “mestre” Groundhog Day, og får dermed endelig våkne opp til en faktisk ny dag.
For de andre karakterene i filmen ser det ut som han har forvandlet seg fra umulius til kjernekar i løpet av én dag. Vi som er tilskuere, derimot, vet at han på det tidspunktet kan høste av erfaringer fra de hundrevis av gangene han har vært igjennom akkurat denne dagen. Moralen (i denne tolkningen, vel å merke) er at øvelse er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning for mestring.
For å oppnå ekspertise må du altså ha evnen til å lære av erfaringer. Og læring skjer først når du klarer å reflektere over erfaringene, kritisk vurdere dem og deretter justere atferd eller praksis utfra vurderingen.
Ekspert på hva?
Se for deg to akademikere på samme fagfelt som formelt sett har samme kompetanse. Begge blir intervjuet av pressen i forbindelse med en nyhetssak der innsikten deres er relevant. Den ene synes det er gøy å komme i mediene som fagperson, selv om saken kanskje ble litt misforstått av journalisten. Den andre blir bare fortvilet over å få innsiktene sine forenklet til det ugjenkjennelige.
Neste gang de blir oppringt er begge oppsatt på å unngå flere misforståelser. Mens den første stiller opp til nytt intervju godt forberedt med lettfattelige talepunkter, vil den andre prøve å forklare nyansene i saken enda mer detaljert, i håp om at journalisten denne gangen skal forstå kompleksiteten. Begge har forsåvidt brukt erfaringen fra den første medieopptredenen til å justere atferden sin i den andre. Og jeg tror vi alle vet hvem av dem som kommer til å få de fleste mediehenvendelsene framover.
Etter som tiden går vil den medievennlige akademikeren få stadig flere anledninger til å utvikle sin ekspertise som “ekspert” i offentligheten. Kollegaen som får være i fred for journalistene vil kanskje irritere seg over ikke å nå fram med sine faglige perspektiver. Men de kan vurdere det slik at de ikke vil kaste bort tid på medietrening som går på bekostning av tid til å utvikle sin faktiske fagekspertise. Slik kan liknende erfaringer gi opphav til ulike typer ekspertise, avhengig av personene som gjør seg dem.
Det er heller ikke uvanlig å utvikle ekspertise i én ting, mer eller mindre uforvarende, mens vi egentlig (tror vi) øver på noe annet. Et utmerket eksempel er studenter som bruker mer tid og energi på frivillige verv eller politisk virksomhet enn de gjør på studiene. På vitnemålet ser de ut som fagpersoner innen en disiplin, men i virkeligheten vil de være bedre kvalifisert til generelt organisasjonsarbeid.
Eller ta min egen erfaring fra det første oppdraget jeg hadde som timebetalt universitetslærer i Storbritannia for 20 år siden. Institusjonen betalte meg kun for kontakttid, altså timene jeg tilbrakte i auditoriet eller seminarrommet med studentene. Det var tre timers reisevei til campus og jeg fikk ingen reisegodtgjørelse. Da jeg nevnte dette for min tidligere veileder (ved en annen institusjon), advarte hun meg om at undervisningsforberedelse utvider seg til å fylle den tiden som er tilgjengelig (Parkinsons lov gjelder overalt). Deretter ga hun meg streng instruks om å begrense forberedelsestiden til den lengste togstrekningen på reisen.
I løpet av det semesteret ble jeg nok ikke noen særlig bedre pedagog. Men jeg ble veldig rutinert i å trylle fram 1 times forelesningsopplegg i løpet av 2 timer og 5 minutter på krengetog – som regel med ryggen mot kjøreretningen.
Ekspertise er altså ikke nødvendigvis et resultat av målrettet kunnskapstilegnelse eller ferdighetsutvikling. Det kan vel så gjerne være et utslag av personlighetstrekk, en effekt av utilsiktede prioriteringer eller et biprodukt av begrensninger i materielle forhold.
Jeg er ingen ekspert, men…
Jeg tror mange som jobber i akademia vil kjenne seg igjen i denne diskrepansen mellom erfaring og ekspertise, mellom det vi tror vi skal øve på og det vi faktisk må lære oss. Det kan dreie seg om alt fra digitale verktøy vi ikke får tid til å mestre før de byttes ut, til pedagogiske opplegg som undermineres av rigide eksamenssystemer. Forskjellen på erfaring og ekspertise kan også manifesteres gjennom urettferdig behandling av teoretisk likestilte fagmiljøer, hvor noen personer eller grupper får anledning til å utvikle f.eks. prosjektsøknadsekspertise, mens andre bare får spredte erfaringer på dette feltet.
Til sjuende og sist er det likevel du selv som bestemmer hva slags ekspertise du vil prioritere å bygge av erfaringene dine, slik at du i hvert fall kan slippe å oppleve at hver ny arbeidsdag truer.
P.S. Hvis du selv vil vurdere om jeg er blitt noen ekspert i å skrive nyhetsbrev siden jeg startet i februar 2023, får du her den aller første utgaven av Campuslivet å sammenlikne med:
Nina Lager Vestberg
Hva har gjort Campuslivet verdt å leve siden sist?
Kampen for kaffebaren ble kronet med seier!
Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!
