Hvorfor du bør ha en akademisk formålsparagraf

I januar er det nesten uunngåelig å legge planer. Selv om den akademiske tilværelsen gjerne følger studieåret, slik at vi «feirer nyttår» i midten av august snarere enn ved inngangen til januar, er det noe med å kaste ut juletreet og spise de siste småkakene som uavvergelig lokker fram tanker om En Ny Start. Kanskje dette er året du endelig skal få gjort alle tingene?

Som faste lesere for lengst har oppdaget er jeg over middels glad i å legge planer – og litt under middels god til å følge dem. Disse to tingene henger sammen. Hvis man koser seg for mye med selve planleggingsprosessen er det lett å legge veldig detaljerte planer. Det kan i seg selv være en prokrastineringsform som stjeler tid du (jeg) heller kunne ha brukt til bare å gjøre noen av tingene som planlegges.

Doktor Prokrastinator og tidstyveriet

Doktor Prokrastinator satt med pulsvanter på og scrollet gjennom feeden. Julefreden truet med å senke seg over den ganske campus, hvor de siste eksamenene endelig var avlagt, fakultetets julelunsj tradisjonsmessig avlyst, og sentralvarmesyst…

CampuslivetNina Lager Vestberg

I tillegg kan det selvmotsigende nok legge forholdene mer til rette for å mislykkes. Jo mer detaljerte planene er, jo mindre improvisasjon eller avvik skal nemlig til før man må konstatere at de ikke er fulgt. For ikke å nevne hvordan rigide planer nærmest inviterer til selvsabotasje fra de av oss som har en såpass overutviklet selvstendighetstrang at vi motsetter oss vårt eget over-jeg like gjerne som andre overordnede.

Enten vi elsker eller hater å planlegge, og enten vi er gode eller dårlige til å følge planer, trenger vi likevel noen prinsipper eller holdepunkter å styre arbeidet vårt etter. Og med mindre du er en person som foretrekker at andre bestemmer både hva du skal gjøre og hvordan og hvorfor du skal gjøre det, er jeg sikker på at du vil ha nytte av å lage deg en akademisk formålsparagraf å styre etter.

Ordet formålsparagraf brukes gjerne om det første avsnittet i et sett med regler, som beskriver og definerer virkeområdet som de påfølgende reglene omfatter. Slike regler kan være alt fra lokale vedtekter for enkeltorganisasjoner (f.eks. borettslag og idrettsforeninger) til nasjonale lover som regulerer overordnede institusjoner (f.eks. kommuner og skoler). Gjennom sin overordede formulering av målet for virksomheten hjelper formålsparagrafen til å bestemme og avgrense hva slags aktiviteter den aktuelle organisasjonen eller institusjonen skal befatte seg med.

På engelsk bruker man uttrykker mission statement, og det er lenge siden arbeidslivs- og livsstilscoacher flyttet dette konseptet ned på individnivå. I sosiale medier er det gjerne forkledd i moderne ledelseslingo som why eller purpose. Til sammenlikning er det norske ordet deilig fritt for konsulentfirmakonnotasjoner. Why, purpose og mission statement høres ut som noe gründerspirer gnåler om på LinkedIn; formålsparagraf er noe vi har i Opplæringslova.

Formålet med formålsparagrafen

Den akademiske formålsparagrafen din skal gjøre tre ting:

1. Hjelpe deg til å ta avgjørelser.
2. Fungere som veiviser i det akademiske arbeidet (særlig forskning, men gjerne også undervisning).
3. Hjelpe deg å forklare andre hva du driver med og hvorfor du gjør det (enten du møter dem i arbeids- eller selskapslivet).

Vil du gjerne se et eksempel nå? Her er min:

Jeg bruker arkivbaserte undersøkelsesmetoder for å studere de visuelle medienes systemer, teknologier, infrastrukturer og arbeidsmåter, i den hensikt å bidra til kritisk bevissthet om det kulturelle, politiske og økonomiske arbeidet som bilder gjør i menneskenes samfunn. Jeg brenner for skriving som et medium for å tenke og være i verden. Jeg strever etter å gjøre akademia til et mer solidarisk og lystbetont sted.

Den første (og lengste!) setningen i formålsparagrafen er forskningsorientert.1 Strukturen i den har jeg kopiert direkte fra Cathy Mazak, som er en puertoricansk professor og akademisk coach. De to neste setningene utdyper hvilken tilnærming jeg har til akademikergjerningen mer overordnet, og disse er inspirert av professor Inger Mewburn, slik hun beskriver seg selv på bloggen Thesiswhisperer.

Hvordan bruker jeg denne formålsparagrafen?

Formålsparagrafen er først og fremst nyttig som hjelp til å prioritere når oppgavene og forespørslene tårner seg opp og det er vanskelig å vite hva eller hvem man kan si nei til – og hva eller hvem man burde si ja til.

La oss si at jeg blir invitert til å være med på et prosjekt om arbeidsforholdene i norsk tv-bransje. I følge formålsparagrafen er arbeid og visuelle medier to ting jeg driver med, så dette høres interessant ut. Så viser det seg at prosjektlederne vil at jeg skal gjøre intervjuer eller utforme spørreundersøkelser som en del av innsamlingsarbeidet. Men formålsparagrafen spesifiserer jo også at «jeg bruker arkivbaserte undersøkelsesmetoder». Det vil si at jeg kun bruker eksisterende kildemateriale i min forskning og gransker dem som tekster eller bilder. Sagt på en annen måte: jeg stiller mine spørsmål kun til døde gjenstander, ikke til levende mennesker.

Dette er et metodologisk og forskningsetisk valg jeg tok for mange år siden, og som jeg ikke har noen planer om å endre på. Det betyr i sin tur at, hvis jeg skulle vært med i det hypotetiske prosjektet om arbeidsforhold i norsk tv-bransje, måtte mitt bidrag handle om historiske forhold som jeg kunne undersøke ved hjelp av arkivdokumenter (f.eks. fra NRKs personalarkiv), publiserte tekster, fotografier, film- eller lydopptak. Dersom forskningsdesignet kun åpner for intervjuer og spørreundersøkelser vil jeg altså takke nei.

Riktignok vil jeg sikkert formulere en mindre pompøs begrunnelse for avslag enn at «metodologien dere foreslår strider mot min akademiske formålsparagraf», men i praksis tar jeg avgjørelsen på dette grunnlaget. Så kan det selvsagt være at jeg på et eller annet tidspunkt får lyst til eller behov for å utvide metoderepertoaret mitt. Kanskje jeg til og med går lei arkivarbeid (særlig!) og vil satse fullt og helt på aksjonsforskning! Da vil det i så fall være på sin plass å revidere formålsparagrafen for å reflektere denne endringen.

Et annet eksempel, denne gangen fra virkeligheten: I fjor høst fikk jeg en forespørsel fra bladet Forskerforum om å bidra med et knippe tekster til deres nyhetsbrev med tema «Forskerlivet». Dette var med andre ord et oppdrag som både innebar skriving og ville gi meg en ny arena der jeg kan virke for å gjøre akademia mer solidarisk og lystbetont. I følge formålsparagrafen var jeg så å si programforpliktet til å takke ja. Det gjorde jeg da også, nærmest uten betenkningstid.

Til sist er det verdt å understreke at formålsparagrafen også kan være til nytte i undervisnings- og administrasjonsammenheng. For min del innebærer det å inkludere skriveøvelser av ulike slag i alle emnene jeg har underviser i, og der det passer gi studentene praktisk erfaring med å utforske arkivkilder eller lage sitt eget bildearkiv. Det innebærer også se etter muligheter for å fremme solidaritet gjennom de administrative rollene jeg måtte ha på ulike tidspunkt. Skjønt det er nok for mye forlangt å klare å gjøre administrasjon direkte lystbetont for akademikere…

Lag din egen formålsparagraf

Fikk du lyst til å kladde på en aldri så liten formålsparagraf for deg selv nå? Her er en mal du kan begynne å leke deg med:

Jeg bruker [metoder/teorier/perspektiver] for å studere [fenomener], i den hensikt å [endring du ønsker å se i verden]. Jeg brenner for [en sak eller en aktivitet du synes er viktig]. Jeg strever etter [en effekt du ønsker å oppnå].

Eksperimenter med å sette inn ulike kombinasjoner av ting du jobber med/for og måtene du gjør eller ønsker å gjøre det på – og bytt for all del ut ett eller flere av verbene med noen du selv synes er mer dekkende for din jobb eller personlighet. Når du har en formulering du kan stå inne for, eller kanskje til og med være stolt av, lagrer du den et sted du lett kan finne den igjen.

Hvis du regelmessig konsulterer formålsparagrafen din i året som kommer, tror jeg du både vil finne det lettere å gjøre konkrete prioriteringer og ha en tydeligere formening om verdien av det du bidrar med i den større akademiske sammenhengen. Og jeg lover deg i hvert fall at du innen neste jul vil være tryggere på svaret når tante Augusta kommer med sitt årvisse spørsmål om hva du egentlig driver med der på universitetet.2

Hva har gjort Campuslivet verdt å leve i det siste?

Det har vært veldig oppløftende å se studenter og ansatte på min lokale campus i uvanlig samstemt opprør mot Samskipnadens planer om å legge ned den populære kaffebaren. Noe som bekrefter den evige sannhet at om du tar cafélivet fra en gjennomsnittshumanist eller -samfunnsviter, tar du livsgleden fra hen med det samme.

Og så er det flere kolleger som har tatt seg tid til å gi sende meg hyggelige eposter, både om et undervisningsgrep som så ut til å ha båret frukter i sesongens sensurbunke og om den før nevnte teksten i Forskerforum, som forøvrig handlet om akademisk medborgerskap. Nå må jeg bli flinkere til å huske å sende slike meldinger selv.

Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!