Med KOS som akademisk friskvern
Tre bokstaver som vil forandre arbeidslivet ditt! Eller i hvert fall et mantra som kan hjelpe deg å få gjort alle tingene (litt).
I vinterhalvåret er sykefraværsdebatten omtrent like påtrengende i norske nyhetsmedier som langrenn (den andre nasjonale vintersporten). Uavhengig av sesongvariasjoner er stridens kjerne, som i så mange av debattene i offentligheten, en variant av de evige spørsmålet om høna eller egget. Altså hva kom først: Sykdommen eller sykepengeordningen? Pasienten eller fastlegen? Vondt i kroppen eller vondt i viljen? Jeg har ikke tenkt å bidra til denne diskusjonen, annet enn ved å observere at konseptet friskvern, i betydningen «helhetlig forebyggende helsearbeid» som regel glimrer med sitt fravær i innleggene.
Et kjapt søk i Nasjonalbibliotekets aviskorpus (figur 1) illustrerer diskrepansen: Fra 1970 stiger norske avisers omtale av sykefravær i rykk og napp fram mot 2022, da tendensen peker i retning astronomiske høyder. Friskvern ligger derimot og vaker såvidt over nullpunktet gjennom hele perioden. Mange av de som klager over sykefraværet liker å poengtere at det er mye helse i å gå på jobb. Likevel blir jobbens rolle i et helhetlig forebyggende helsearbeid sjelden konkretisert.
Det kan være fordi friskvern nødvendigvis ser forskjellig ut fra bransje til bransje. Sykefravær ser i alle tilfeller ut som noen som ikke er tilstede, mens friskvern for en revisor vil være noe annet enn for en sykepleier; det som er forebyggende helsearbeid for en barnevernspedagog vil igjen skille seg veldig fra det samme for en tømrer, og så videre. For akademikere er utbrenthet en utbredt helserisiko, som jeg var inne på i forrige utgave av nyhetsbrevet. Akademisk friskvern bør derfor innebære arbeidspraksiser og -rutiner som forebygger dette.
Nina Lager Vestberg
I fjorårets siste nyhetsbrev foreslo jeg et lite strakstiltak for å forhindre utbrenthet: En midtveisevaluering av arbeidssituasjonen din med fokus på ting du vil gjøre mer av, ting du vil gjøre mindre av, og ting du vil fortsette med på jobben.
Hvis du er mindre introvert enn meg klarte du kanskje til og med å notere ned noen folk du kan alliere deg med for å få gjort dem. Jeg håper det hjalp å se for seg hvordan arbeidshverdagen fra og med januar ville bli mer lystbetont med disse enkle grepene. Men jeg mistenker også at det kan ha gått med disse tiltakene som med eventuelle nyttårsforsetter – enten har de allerede gått fløyten eller så har de ikke kommet i gang ennå.
Det betyr ikke at det er for sent å starte! Og kanskje enda viktigere – det er ikke noe som er for smått å starte med.
Gjør det KOS
Husker du strategien med å lufte skriveprosjektet ditt i 15 minutter hver arbeidsdag, som jeg skrev om i august? Nylig gikk det opp for meg at denne metoden for jevnlig skrivetrening, anbefalt av Joli Jensen i boka Write No Matter What (2017), samsvarer med gjeldende anbefalinger for faktisk trening, altså av den typen man blir svett og sliten av. I følge den ene nyttårsartikkelen om trening og kosthold jeg har giddet å lese i år (blant de utallige som ble publisert) er det nemlig KOS-prinsippene som gjelder hvis man skal komme i form. Det vil si at man skal trene kortere, oftere og saktere enn man tror, for “rutinen er mye viktigere enn intensiteten”. (Løpeguruene stokker om på rekkefølgen slik at akronymet blir SKO i stedet, men dem om det – jeg vet hvilket ord som får meg opp av sofaen…)
Jeg hater trening. Det kommer av at jeg synes de fleste treningsformer er både kjedelige og slitsomme. Og selv om jeg har en viss toleranse for både kjedsommelighet og slit, tåler jeg dem dårlig i kombinasjon. For et års tid siden fant jeg likevel en treningsform som passet for meg, da jeg deltok i et forskningsprosjekt som undersøkte effekten av intervalltrening på slappfisker av nettopp min type.
I tillegg til det vanlige 4x4-opplegget, der man altså kjører fire runder à fire minutter med intens innsats og tre minutters pause mellom hvert intervall, skulle vi gjennomføre én økt i uka med 10x1, det vil si ti runder der man veksler mellom ett minutts hard innsats og ett minutts pause. Og dette viste seg å være det som skulle til for meg! For mens fire minutter med hardtråkking på spinningsykkelen er minst to og et halvt for mye for min hjerne, går ett minutt helt fint. Da rekker jeg nesten ikke å tenke at jeg er sliten før det er på tide å slakke av tempoet igjen, noe som igjen gjør det lettere å tråkke til på nytt et lite minutt senere, i full visshet om at jeg bare trenger å holde ut i 60 sekunder.
Etter at jeg la om til denne metoden har jeg for første gang i livet klart å etablere og holde på en rutine med tre treningsøkter i uka, fordi de ikke tar mer enn en halvtime inkludert oppvarming og nedkjøling. Det er så kort at jeg ofte kan rekke det allerede før frokost. Og så kan jeg ta det sakte resten av dagen, slik jeg egentlig liker det!
Før jeg i det hele tatt hadde lest ferdig artikkelen der Joacim Lund presenterte KOS-akronymet hadde jeg bestemt meg for å adoptere “kortere, oftere, saktere” som mitt nye mantra, ikke bare i skrivesammenheng, men i alle de ulike aktivitetene og oppgavene som ligger foran meg i året som kommer. Hvis man følger disse prinsippene er jeg nemlig overbevist om at også de kjedelige og/eller meningsløse oppgavene vil oppleves mindre tappende.
Jeg prøvde det ut med hell i møte med sensurbunken på nyåret: I stedet for å pløye gjennom så mange besvarelser jeg klarte på to-tre dager, og lese meg sveiseblind i prosessen, messet jeg “kortere, oftere, saktere” for meg selv og porsjonerte ut maks. 5 besvarelser pr. dag over to uker, som jeg til overmål leste omtrent til samme tidspunkt på dagen.
Ikke bare stoppet det meg fra å gå fra vettet, det førte garantert til en mer rettferdig vurdering av hver oppgave fordi jeg tok meg bedre tid med hver besvarelse og leste ingen av dem på et tidspunkt der jeg var nær ved å miste besinnelsen.
Alt blir bedre med KOS
KOS er kort sagt snarveien til akademisk friskvern for den enkelte, mens vi venter på at Godot skal komme og gjøre noe med makt- og infrastrukturene som ellers truer med å gjøre oss syke. Her er noen konkrete forslag til hvordan du kan implementere mantraet i din egen arbeidshverdag:
- Epost? Skriv kortere (til alle), svar oftere (dvs. flere enn du ellers får tid til), men saktere (folk må tåle å vente på ditt korte svar).
- Møter? Hold dem kortere, men oftere, og ta saktere avgjørelser.
- Forelesninger? Gjør dem kortere, ta oftere pauser og snakk saktere.
- Få studenter til å lese pensum? Be dem lese kortere utdrag av gangen, lese tekstene oftere og saktere.
Du skjønner greia. Det er bare å velge seg en hvilken som helst ting, enten du vil gjøre mer eller mindre av den; med enkle grep kan den uansett gjøres KOS.
Herved utfordrer jeg deg til å prøve KOS som en integrert del av ditt eget friskvern, enten det er den fysiske eller den psykiske helsa du vil verne bedre om. Og fortell meg gjerne hvordan du gjør det og hvordan det går!
Det som har gjort campuslivet tungt i det siste
Denne utgaven av nyhetsbrevet var planlagt mye tidligere i januar, men året startet med et ras av triste nyheter, som satte meg ute av spill i et par uker. Den verste av disse var tapet av Øyvind Vågnes, en kjær venn og samarbeidspartner (og trofast leser av Campuslivet), som beriket mitt akademiske og intellektuelle liv i mer enn 15 år. Det er allerede skrevet flere spaltemetre med nydelige minneord om Øyvind, som ingenting jeg kan si vil overgå, derfor vil jeg heller avslutte med å anbefale alle som ikke har lest dem om å oppsøke og lese minst en av romanene hans.
Takk for at du leste – hold på både helsa og humøret så lenge!
