Så du tror du vil ta doktorgrad?

Forrige uke deltok jeg på et orienteringsmøte for håpefulle kandidater som planlegger å søke ph.d.-stipend gjennom årets åpne utlysning ved mitt fakultet. Sammen med en kollega hadde jeg lest 16 innkomne utkast til prosjektbeskrivelser. I denne prosessen fikk vi bekreftet at det er de samme tre tingene som absolutt alle søknadsskrivere trenger å gjøre (bedre):

1. Start med en virkelig god idé (både i betydningen “ha en god idé til et forskningsprosjekt” og “denne gode idéen må komme aller først i prosjektbeskivelsen”).
2. Kommuniser idéen din på en overbevisende måte (også for folk utenfor ditt umiddelbare fagfelt).
3. Lag en velskrevet tekst (bl.a. fordi fagfolkene som skal lese og vurdere den er trøtte og slitne).

Det gjenstår å se hvor mange av deltakerne som vil klare å gjøre dette godt nok i sin søknad til å være blant de 7 som til slutt får tilbud om doktorgradsstipend. Men som alle som noensinne har fått tilslag på en prosjektsøknad vet: Det er først DA den virkelige jobben begynner.

Det er som kjent også i møte med den faktiske stipendiattilværelsen at mange blir overveldet av omfanget på det de har gitt seg i kast med. Og opplever at ikke alle utfordringene lar seg løse med veilederens hjelp. (Mildt sagt.)

Disputer eller dø

Første del av Campuslivets miniserie om doktorgradsstudier handlet om hva som skal til for å stå løpet ut.

CampuslivetNina Lager Vestberg

Da jeg selv var ph.d.-student i Storbritannia for <kremt> antall år siden brukte jeg klassikeren How to Get a PhD av Estelle Phillips og Derek Pugh som min praktiske og emosjonelle krykke både før og under arbeidet med avhandlingen. Men som veileder i Norge har jeg savnet å kunne anbefale mine egne studenter en tilsvarende håndbok tilpasset den norske stipendiathverdagen, som er ganske annerledes enn den britiske som Phillips & Pugh skrev utfra. Om den i tillegg kunne inneholdt noen råd om selve skriveprosessen, à la Rowena Murrays How to Write a Thesis, ville det dessuten vært til stor nytte i den delen av veiledningen som handler om konkret produksjon av tekst.

Da jeg i våres fikk nyss om utgivelsen av Ph.d.-håndboken: En dønn ærlig og stort sett praktisk støttespiller for deg som skriver doktorgrad (Cappelen Damm 2025) tok det meg ikke mange sekunders lesning av innholdsfortegnelsen å konstatere at her var den boken jeg ønsket meg. Og jeg brukte ikke mye lenger betenkningstid før jeg kontaktet forfatteren, Marianne Hem Eriksen, for å be om et aldri så lite intervju til glede for Campuslivets lesere. Etter noen tekniske og timeplanmessige utfordringer – som forsåvidt var helt i tråd med underkapittelet “Planen gikk til H&%$#»?” (Hem Eriksen 2025, s. 70) – er det nå endelig klart til å deles med dere.

Jeg spurte Marianne bl.a. om bakgrunnen for at hun ville skrive boken, hva hun håper den kan bidra med og til, og hvordan skriveprosessen artet seg til sammenlikning med vanlig akademisk skriving. Del gjerne med ph.d.-kandidatene, stipendsøkerne, eller veilederne i ditt liv!

Campuslivet: Hvem har du skrevet denne boken for – eller hvem ser du for deg at du kan redde med den?

Marianne Hem Eriksen: Så mye hybris har jeg ikke at jeg tror jeg kan redde noen med en bok! Men jeg vil si den er skrevet med håp om å være til nytte for ganske mange. Kanskje først og fremst for stipendiatene jeg har nå, men også den stipendiatgjengen jeg var en del av da jeg skrev min egen doktoravhandling. Og i langt større grad enn jeg var bevisst da jeg holdt på med den, tror jeg boken er skrevet til meg selv i den stillingen jeg er i nå. Det er i hvert fall slik at når jeg leser i den innser jeg at jeg burde høre mer på mine egne råd!

CL: Det tror jeg er gjenkjennelig for mange veiledere…

MHE: Ja, jeg hørte det senest fra en professor ved Medisinsk fakultet i Oslo, hvor jeg flere ganger i året holder en gjesteforelesning for stipendiater med tittelen “Hvordan mislykkes med en ph.d.” Forelesningen tar opp flere av de samme temaene jeg behandler i boken, og sist jeg var der sa en av veilederne som også pleier å være tilstede at “selv om jeg har hørt dette mange ganger før, trenger jeg å høre det hver gang!”

CL: Når kjente du behovet for denne boken?

MHE: Aner ikke, men allerede under doktorgraden begynte jeg å lese om phd-prosessen på metanivå for å få kontroll over prosessen. Etter at jeg hadde skrevet noen artikler for Forskerforum om temaet rundt 2016 gikk det opp for meg at jeg hadde så mye materiale at det kanskje kunne bli en bok.

CL: Og så du for deg at denne boken skulle rette seg spesifikt mot det norske markedet, eller vurderte du å skrive på engelsk for et internasjonalt publikum?

MHE: Jeg tenkte på norsk i utgangspunktet, for det engelskspråklige markedet er allerede ganske godt dekket. Samtidig er det norske markedet veldig lite, slik at de fleste bøker om akademisk skriving som utgis forståelig nok er rettet mot studenter. Men det viste seg faktisk at forlagsredaktøren selv hadde et strandet doktorgradsprosjekt bak seg og umiddelbart kjente seg igjen (“jeg skulle hatt denne boken!”). Tilbakemeldingene så langt viser også at langt flere enn stipendiater har nytte av den. Så mye av det jeg formidler i boken er taus kunnskap, som er enda vanskeligere tilgjengelig for dem som ikke kommer fra en akademisk bakgrunn. Mange opplever at de forventes tilegne seg skriveferdigheter og kunnskap om akademisk skriving nærmest ved osmose, eller de føler at de burde ha tilegnet seg dem allerede før de begynner på forskerutdanningen. Utfordringen er å finne måter å artikulere denne tause kunnskapen så den kan overføres til dem som trenger den.

CL: I boken skriver du om “forundringspunktet” som må finnes i enhver doktoravhandling. Jeg synes dette er en besnærende betegnelse på det som ellers ofte kalles det originale bidraget til en forskningspublikasjon – altså hva vi vet nå som vi ikke visste før vi leste avhandlingen/boken/artikkelen. Så jeg lurer på om det er et forundringspunkt også i denne boken, selv om det ikke teknisk sett er en forskningspublikasjon, og hvordan du i så fall vil formulere det?

MHE: Jeg elsker det spørsmålet! Uten at jeg har tenkt spesifikt på det, tror jeg mitt forundringspunkt er hvordan kan man jobbe med seg selv og situasjonen og sin egen kontroll over skriving for å få et mer positivt forhold til å jobbe med tekstarbeid/identitetsarbeid (som utdanningsforskerne Pat Thomson og Barbara Kamler [2014] kaller det). Jeg vil vise at det er måter å ta kontroll over situasjonen på og at man har mer ressurser enn man tror for å finne gleden, mestringsfølelsen og tilfredsstillelsen det er når man jobber seg gjennom det, fullfører, og så sender noe ut i verden som noen responderer på. Kort sagt: Å transformere fortvilelse til mestring!

CL: Har du noen “favorittproblemer” som du ofte kommer tilbake til i arbeidet ditt, og hvilke av dem er det i så fall du utforsker i denne boken?

MHE: Jeg er nok ikke så strukturert at jeg har slike favorittproblemer, men som arkeolog er jeg selvsagt alltid opptatt av samspillet mellom mennesker, omgivelser og ting. Jeg anser at kunnskap er både materielt og sosialt konstruert, det vil si at den produseres i samspill mellom hjerne, laptop, tidsskrift, tellekantsystem, osv. Fordi jeg hele tiden er bevisst denne sammenvevingen av det materielle og det sosiale var det for eksempel viktig for meg at boken skulle produseres i paperbackformat, slik at prisen ikke ble avskrekkende høy, at den skulle være i en størrelse det går an å ha med seg i vesken og at det skulle gå an å skrible i margen på den – i tillegg til at innholdet skulle bidra til å utjevne forskjeller mellom hvem som har tilgang på hvilken type kunnskap.

CL: Hva var de viktigste forskjellene mellom å skrive denne boken og den fagfellevurderte monografien du skrev med utgangspunkt i doktoravhandlingen?

MHE: Veldig forskjellig! Å skrive den monografien var det verste jeg hadde gjort til da – i Ph.d-håndboken siterer jeg noen som kalte det “å gnage kjøtt av eget bein”. Jeg tror mange kjenner seg igjen i det, at når man er ferdig med avhandlingen har man levd så lenge med prosjektet at tanken på å bruke et par år til på å skrive det om for et annet publikum er lite lystbetont. For min del hadde jeg fått idéen til ph.d.-prosjektet da jeg fortsatt gikk på masterstudiet, så hadde jeg et pauseår hvor idéen fortsatte å utvikle seg, og så en hel doktorgradsperiode. Å gå tilbake til prosjektet enda en gang etter disputas var ikke gøy, selv om jeg visste at det var nødvendig med tanke på arbeidsmarkedet og selvsagt er glad for at jeg gjorde det. Til sammenlikning var Ph.d.-håndboken mer et hobbyprosjekt. Siden den ble skrevet i en mer personlig og uformell tone gikk det mye fortere enn akademisk skriving, jeg hadde ingen problemer med å skrive mye i hver økt. I motsetning til monografien har denne boken vært lystbetont å skrive og den publiserte teksten er mye nærmere et råutkast enn noen av de vitenskapelige publikasjonene mine, der jeg godt kan skrive fem utkast før jeg er fornøyd. Det som var et «problem» under arbeidet med denne boken var at jeg hadde fått ERC-prosjekt i mellomtiden! Så jeg satt plutselig med veileder- og personalansvar for stipendiater og postdoktorer. Dermed ble det veldig lite tid til egen forskning, og i stedet mye administrering av andres forskning. Det var også vanskeligere å sette av tid til jobbe med denne boken for det var på en måte ingen andre enn meg selv (og forlaget!) som brydde seg om Ph.d-håndboken kom ut – i motsetning til de vitenskapelige publikasjonene, som man møter konstant forventning om å produsere fra kolleger, ledere, finansiører, osv. Men på et tidspunkt innså jeg at jeg ikke kunne vente på at resten av livet skulle falle på plass og at jeg bare måtte få den ferdig... Kanskje den neste boken jeg skriver skal handle om hvordan overleve som prosjektleder?

CL: Det vil jeg også tro det er et akademisk marked for i dagens prosjektfokuserte og eksternfinansierte forskningsregime! Og apropos ulike ferdigheter man må skaffe seg og nye ansvarsområder man plutselig må påta seg som akademiker – har du tenkt noe over hva du ville vært hvis du ikke var akademiker og/eller arkeolog?

MHE: Å starte en beach bar på Tahiti er faktisk noe jeg lenge har tenkt på… Mer realistisk, siden jeg liker å skrive og jobbe med tekst, kunne jeg gjerne jobbet i en redaksjon eller med formidling av noe slag. Jeg mener at alle burde ha en plan B, og kanskje en plan C. Det er mange som henger hele identiteten sin på akademikerrollen, og det kan gjøre en sårbar. Også i Norge er midlertidig ansatte og særlig humanister ofte utsatt for utnytting, for ledelsen vet at folk ser på jobben som et kall. For min del hadde jeg ingen hjelp hjemmefra da jeg studerte og jobbet mye ved siden av, blant annet på bensinstasjon. Det var kanskje ikke så gøy alltid, men det lærte meg at det går helt fint an å klare seg i en “vanlig” ni-til-fire jobb. Nå skal det sies at jeg nettopp har fått en spennende ny stilling som professor ved Nationalmuseum i København, så alternative karrierer er ikke særlig aktuelt i overskuelig framtid!

CL: En av de mange brukervennlige og grafisk tiltalende elementene i Ph.d.-håndboken er de gule “jukselappene” du inkluderer på slutten av hvert kapittel, som gir en slags tl;dr-versjon av tipsene og metodene som er utdypet i selve kapittelet. Så avslutningsvis i dette intervjuet: Hvis du skulle skrevet én jukselapp til deg selv som stipendiat, hva ville det stått der?

MHE: Møt opp til skriving hver dag! Og merk at jeg ikke sier “skriv hver dag” eller “skriv x antall ord hver dag”, for kanskje det blir 0 ord, og det er absolutt lov å gi opp etter 15 minutter. Men da har du likevel gjort den avtalen med deg selv og overholdt den. Gjør du det mange nok ganger blir det en vane. Og oftere enn du tror skjer det noe i løpet av de 15 minuttene likevel.

Dette er det andre “gjestespillet” i Campuslivet så langt. Hvis du gikk glipp av det forrige (med Helga Eggebø) kan du lese det her:

Hvilket språk skriver du best på?

Språket er tankens instrument, og det bør vi til enhver tid holde stemt. Men de færreste av oss er multiinstrumentalister. Uansett hvor gode vi er til å spille piano vil det gjerne låte amatørmessig når vi prøver samme melodi på f.eks. gitar. For ikke å snakke om en tuba…

CampuslivetNina Lager Vestberg

Jeg håper du setter pris på å høre noen andre stemmer fra tid til annen i dette forumet, og tar gjerne i mot tips til intervjuobjekter som du tror Campuslivets lesere ville ha glede av å høre om eller fra!

Hva har gjort Campuslivet verdt å leve siden sist?

1. Flere intense og inspirerende arbeidsmøter med kolleger og medforfattere på to veldig ulike prosjekter.
2. Nye ledelseskoster på fakultetsnivå som ser ut til å feie langt mer skånsomt rundt i arbeidsmiljøet.
3. I en fireukersperiode ellers preget av administrative møter og ny runde med covid i familien får det være mer enn bra nok…

Takk for at du leste og hold på humøret så lenge!