Vis meg verktøyene dine
… og jeg skal si deg hvem det er som bruker dem. (Det er ikke sikkert det bare er deg.)
Hva tenker du på når du hører ordet verktøy? Er det hammer, sag og drill? Eller iPhone, Outlook og ChatGPT? For ikke å si Teams, Word, Excel, Powerpoint, Blackboard, Inspera, Acrobat, Canva, Miro, Toggl, Zotero, Endnote, Nvivo, Zoom, og jeg kunne fortsatt i det uendelige?
Jeg blir stadig mer oppmerksom på hvordan ordet verktøy brukes i og om den gjennomdigitaliserte arbeidshverdagen vår. Magefølelsen forteller meg at forekomsten av ordet har økt i omvendt proposjon til antallet arbeidstakere som befatter seg med håndverk eller manuell produksjon for å tjene til livets opphold. Og ved å telle over bruken av ordet verktøy i norske aviser 1810-2022 (fig. 1) har jeg fått mistanken bekreftet – i hvert fall så langt det er mulig med Nasjonalbibliotekets NB N-gram, en statistisk visualiseringsapp, som er det verktøyet (ha!) jeg har for hånden.
Den virtuelle verktøykassa
I likhet med et faktisk verktøy, som er et redskap beregnet på en bestemt bruk, utfører ordet i seg selv en jobb når det benyttes til å beskrive de ulike innretningene, programvarene og plattformene som preger det skjermbaserte arbeidsmiljøet til så mange av oss. Med sine assosiasjoner til både håndverk og kroppsarbeid låner det en aura av såvel ekspertise som anstrengelse til de sedate og intuitivt-klikk-eller-svisj-baserte oppgavene som brer om seg i alle slags yrker.
Har du for eksempel hatt feieren på besøk i det siste? Der jeg bor har feiervesenet tilsynelatende byttet ut pipebørsten med iPad som sitt fremste «verktøy». Stordelen av denne stolte, tradisjonsrike og livsviktige jobben ser ut til å være omdefinert til å gå rundt og lete etter avvik og krysse dem av i et digitalt skjema, som så genererer en automatisk epost til huseierne om hva som må utbedres før det kan komme på tale å sende noen for å foreta faktisk feiing. I mellomtiden truer man med fyringsforbud, men tilbyr ingen faglig veiledning om hvordan pipeinnehavere best kan tilpasse seg kravene. Det er nesten så man skulle tro de jobbet aktivt for å avvikle hele feieryrket.
Verktøybegrepet i den digitale sfæren er en metaforisk håndgripeliggjøring av den usynlige prosesseringen som foregår bak det grafiske brukergrensesnittet når vi skriver, leser, regner, filmer, fotograferer, spiller og snakker ved hjelp av datamaskiner og deres tilknyttede skjermer og mikrofoner. Men det fungerer også tåkeleggende og manipulativt, gjennom å antyde at vi som bruker verktøyene også behersker dem. I praksis kan det fort være omvendt.
Når iPad framfor pipebørste blir det primære verktøyet for feiere innebærer det at arbeid med et spesialisert redskap, utviklet for ett spesifikt formål (pipebørsten), blir nedprioritert til fordel for oppgaveløsing med et flerbruksredskap som tjener mange ulike hensikter (iPaden). Digital skjemaavkryssing og avviksmelding genererer først og fremst informasjon og statistikk om bygningstilstand på registrerte boligadresser; informasjon som kan brukes til helt andre ting enn å holde den enkelte pipe rein og fyringssikker. Informasjonen som genereres på denne måten er brukbar for langt flere enn feieren. Ved å gjøre datainnsamling til den primære arbeidsoppgaven for feiere (!!) kan man dermed gjøre feiervesenet «nyttig» for langt flere enn boligeiere som synes det er koselig med peis. Hva eller hvem er det som er verktøyet nå?
Kunstneren og teknologiforskeren Eryk Salvaggio har nylig skrevet om den polariserte debatten mellom folk som synes store språkmodeller (LLMs) er nyttige verktøy og folk som ikke ser noen nytte i dem overhodet. Han mener det er liten vits i å diskutere nytteverdi ut fra beskrivelser av hva et verktøy kan brukes til fordi ulike mennesker vurderer ethvert gitt redskap utfra sine egne behov. I stedet bør vi spørre oss hvem som har bruk for verktøyet, og gjerne også i hvilke sammenhenger det er nyttig for dem. Det viktige spørsmålet er altså ikke «hva kan dette verktøyet gjøre?», men «når og for hvem er dette et verktøy i det hele tatt?»
Universitetenes plutselige helomvending om studenters bruk av KI-verktøy illustrerer Salvaggios poeng: I fjor var LLM-baserte snakkemaskiner som ChatGPT et ulovlig hjelpemiddel og studenter som brukte dem risikerte anmeldelse for juks. I år er de samme chatbotene akseptert som legitime verktøy til bruk i nesten alle former for oppgaveløsing. Men først og fremst er selve begrepet «KI» blitt et viktig retorisk redskap for enhver organisasjon som vil signalisere at den henger med i tiden – og dermed posisjonere seg for tilgang til de utallige pengesekkene som ser ut til å åpnes når man ytrer dette mantraet.
«A bad workman blames his tools»
Når ledere, politikere og teknoevangelister både innenfor og utenfor akademika snakker om KI presenteres det gjerne som et magisk multiverktøy med innebygget evne til å løse alskens oppgaver og problemer av seg selv. Litt som en kombinasjon av tryllestav og sveitsisk lommekniv. Men for det første er som kjent ikke «KI» et verktøy i seg selv og for det andre er verktøy som kan løse mange forskjellige oppgaver – enten vi snakker lommekniver, nettbrett eller chatboter koplet til store språkmodeller – ikke automatisk egnet til å utføre en god jobb med de fleste av dem. Alle som noen gang har prøvd å skjære brød med sveitsisk lommekniv vet hva jeg snakker om.
I følge et engelsk ordtak er det bare udugelige arbeidere som skylder på verktøyet når noe går galt. Men historien er full av eksempler på at ellers kapable arbeidere påtvinges å bruke dårlige, upassende eller rent ut sagt farlige verktøy av sine arbeidsgivere. (Brian Merchants bok om hvordan luddittene kjempet for å få medbestemmelse over mekaniseringsprosessene i den engelske tekstilindustrien er sterkt anbefalt lesning i så måte.) Det skjer når verktøy bare vurderes ut fra hva det kan brukes til og ikke hvem som har bruk for det. Og det skjer når de som egentlig har nytte av verktøyet ikke er arbeiderne som skal bruke det, men ledelsen eller aksjeeierne som skal kutte kostnader eller øke profitt ved å innføre det.
Jeg antar at arbeidsdagen din, som min, gjennomsyres av mer eller mindre ubrukelige verktøy. Ofte er de anskaffet og innført uten konsultasjon med faktiske brukere (e-læringssystemer, dere?). Andre ganger forfaller de til lavere bruksverdi fordi institusjonen ikke gidder å vedlikeholde dem (utstyr til tavleundervisning, noen?). Atter andre blir plutselig innført uten noen som helst opplæring, slik at man stort sett har valget mellom å bruke dem feil, og i verste fall påføre seg selv eller andre skade, eller unngå å bruke dem i det hele tatt, med påfølgende risiko for ikke å gjøre jobben sin.
Ingen ting er «bare» et verktøy
Når ordet verktøy brukes til å betegne hver nye innretning, programvare eller plattform som arbeidsoppgaver skal løses gjennom får det teknologiene til å framstå som nøytrale redskaper. De er alle «bare» verktøy, som vi selv kontrollerer og bestemmer hvordan vi vil bruke. I virkeligheten er det vel så ofte vi selv om er verktøyet, hvis vi da ikke bare utgjør råstoffet som det egentlig er utviklet for å bearbeide.
Akademikere pleier ikke å gå fremst eller holde fanen høyest i toget på 1. mai. Den internasjonale arbeiderdagen er likevel en god anledning til å reflektere over de rådende produksjonsforholdene ved universiteter og høyskoler generelt, og våre egne arbeidsforhold spesielt. Start med å spørre deg selv hvilke verktøy du bruker hver dag og hvilke av dem som egentlig bruker deg – så kan det være du får lyst til å gå i demonstrasjonstog likevel!
Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?
Det er ikke ofte jeg blir glad over reklameepost, men jeg kan trygt si at jeg hojet av glede og forventning da Cappelen Damm plutselig annonserte den forestående publikasjonen av en bok jeg lenge har håpet at noen kunne skrive, så jeg slapp å gjøre det selv. Marianne Hem Eriksen har nemlig vært så oppofrende for standen at hun har utarbeidet Ph.d.-håndboken. En dønn ærlig og stort sett praktisk støttespiller for deg som skriver doktorgrad, som jeg allerede har sikret meg og kommer til å anbefale alle norsklesende stipendiater og veiledere på min vei.
Hvis dette høres ut som noe for deg, så sørg for ikke å gå glipp av neste utgave av Campuslivet, for da dukker Marianne opp som gjest under temaet «Så du tror du vil ta doktorgrad?»!
Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!
Månedens anbefalinger
Salvaggio, Eryk. 2025. ‘What Does It Mean to “Use” Generative AI?’ Cybernetic Forests (blog). 27 April 2025. https://mail.cyberneticforests.com/what-does-it-mean-to-use-generative-ai/.
Horning, Rob. 2025. ‘Contentment’. Substack newsletter. Internal Exile (blog). 28 April 2025.
Watkins, Marc. 2025. ‘College Students Get Free Premium AI, Now What?’ Substack newsletter. Rhetorica (blog). 27 April 2025.
Tilleggsanbefaling anbefalt av leser etter publisering:
tante. 2025. ‘Are “AI” Systems Really Tools?’ Smashing Frames (blog). 27 April 2025. https://tante.cc/2025/04/27/are-ai-system-really-tools/.
