Newsletter

Hvordan motivere seg til et nytt semester

Campuslivet går inn i sitt tredje studieår med godt mot (og en topp 3-liste)!

Nina Lager Vestberg

21 aug. 2025 — 9 min read

Hvis stemningen blant akademikere i sosiale medier er noe å dømme ut fra er vi mange som gruer oss til nok et studieår der studentene i økende grad outsourcer både skriving og lesing til et stadig mer sinnrikt utvalg av roboter. For min egen del går det nesten ikke en dag uten at jeg fantaserer som dagen da noen trekker ut kontakten på hele det förgrymmade internettet. Come friendly bombs and fall on Silicon Valley mumler jeg innbitt, i lett parafrase av åpningslinjen fra Sir John Betjemans dikt «Slough» (her i en uovertruffen kommentert versjon av David Brent).

Men rett som det er setter det selvsamme internettet med i forbindelse med folk som har mer overskudd og optimisme enn meg selv og som deler både inspirasjon og idéer til hvordan det går an å gjøre, om ikke det beste, så i hvert fall noe bedre ut av situasjonen. Det var det som skjedde forrige uke, da to inspirasjonskilder fant meg i løpet av en 24-timers periode og i kombinasjon endret hele innstillingen min til emnet jeg underviser dette semesteret.

Den første inspirasjonskilden fikk jeg nyss om via Bluesky, hvor en av mine akademiske helter delte lenker til en podkastepisode med tittelen How Do We Teach Literature When Students Won’t Read… og en gratis ebok av litteraturviteren bak episoden, Mary Isbell. Begge steder diskuterer hun i detalj hvordan hun har revolusjonert litteraturundervisningen sin de siste årene ved å droppe pensumliste og la studentene selv bestemme hva og hvor mye de vil lese.

JEG VET!!!!

Den andre inspirasjonen kom i form av et nyhetsbrev fra John Warner, skriveunderviser for flere generasjoner av førsteårsstudenter og forfatter av boka More Than Words: How to Think About Writing in the Age of AI (som har stått på leselisten min siden den kom ut, men som jeg av Gen X-grunner har somlet med fordi jeg vet at han bruker den irriterende nittitallslåten med samme tittel som gjennomgangstema). Men det var ikke KI det handlet om denne gangen. Derimot beskrev Warner hvordan han praktiserer offensiv undervisning, som i korthet går ut på å overbevise studentene om at de har bruk for faget han underviser i med én gang, i livene de lever nå.

Med dette pedagogiske grepet har Warner frigjort seg fra den defensive holdningen som preger nær sagt all utdanning, fra barneskolen og oppover, hvor så å si all lærdom og ferdighetstrening presenteres som noe man vil få bruk for «senere». Som alle andre framtidsscenarier dukker dette «senere» aldri opp – for vi lever jo uunngåelig her og nå, hele tiden. Derfor er det ikke bare demotiverende, men direkte deprimerende hvis alt man fyller dagene med er aktiviteter som angivelig skal lønne seg/gi mening/gi deg et bedre liv en eller annen gang i en stadig forskjøvet framtid.

Warner gir et skrekkeksempel på effekten av denne holdningen i en relatert artikkel, hvor han forteller om en 20-årig student som sa hun gledet seg til å bli pensjonist for da kunne hun gjøre det hun hadde lyst til. Men i nyhetsbrevet viser han også hvordan han som underviser i et obligatorisk fag på basisnivå var med på å undergrave verdien av sitt eget arbeid ved defensivt å kommunisere til studentene at det de lærte av ham var noe de først og fremst ville oppdage verdien av senere i studiene, når de skulle ta andre og «viktigere» fag med andre og «viktigere» professorer. På denne måten bidro han med andre ord til å framstille også sitt eget arbeid som meningsløst i gjerningsøyeblikket.

Subscribe now

Hva er det så jeg har blitt direkte inspirert til å gjøre etter å ha hørt og lest Isbell og Warner?

Jeg kommer straks til det, men først vil jeg si noe om hvorfor jeg blir inspirert av dem i det hele tatt. Det er nemlig fordi de, på hver sin måte, har valgt å takle det opplevde problemet med uinteresserte studenter gjennom å vie sin interesse til selve uinteressen. I møte med noe som hindrer dem i å gjennomføre sitt eget prosjekt (å lære studenter å lese 1800-tallslitteratur eller skrive akademisk) har de ikke gitt opp, men innlemmet hindringen som en bevisst del av prosjektet.

Dette er en strategi jeg ofte har brukt i forskning: Hvis jeg for eksempel ikke får tilgang til en gjenstand eller et datasett som jeg vil undersøke kan jeg flytte fokus over på reglene eller systemene (evt. mangelen på sådanne) som står i veien for denne tilgangen. Derimot har jeg hittil ikke klart å innta den samme offensive holdningen til motgang i undervisningssammenheng. Det har for eksempel ikke falt meg inn at studentenes manglende pensumlesing kanskje fortjente min oppmerksomhet som noe annet – eller i hvert fall noe mer – enn enda et endetidstegn egnet til å okke seg over i lunsjen.

Men akkurat i tide til undervisningsstart denne uken fikk jeg på plass to endringer, inspirert av Isbell og Warner, som jeg er genuint spent på om vil hjelpe til å holde på motivasjonen gjennom hele semesteret – ikke bare for studentenes del, men vel så mye min egen.

1) Praktisk endring

For det første har jeg latt meg overbevise av Isbell til å gi studentene litt mer innflytelse over pensum. På det ene emnet mitt i mediehistorie og medieteori får de i oppgave å formulere et spørsmål de håper fagfeltet kan gi dem svar på, for deretter å lete opp en tekst på egenhånd som de tror eller mener vil gi et slikt svar. Disse tekstene føres inn på en forslagsliste som de så skal stemme over i to omganger: Først ved å lage en kortliste på inntil 6 tekster som de mener burde være på pensum, deretter ved å stemme fram 3 av disse tekstene til faktisk inkludering i pensum. Og så skal de få stemme ut 3 eksisterende pensumtekster som de mener deres selvvalgte tekster kan eller bør erstatte.

Jeg ser for meg at studentene vil motiveres til å delta i denne øvelsen ved at de på denne måten får noe innflytelse over hva de kan bli testet i på eksamen. Og så håper jeg at de i samme slengen motiveres til å gjøre seg kjent med pensum fordi de vil måtte a) vite om teksten de finner allerede står der eller ikke og b) argumentere for hvorfor en tekst skal fjernes fra pensum og erstattes av en annen.

Dette er kun et lite museskritt i retning av velg-ditt-eget-eventyr-opplegget som Isbell bruker i sin litteraturundervisning – et opplegg som jeg uansett ikke tror kan overføres direkte fra det amerikanske til det norske systemet, med sine juridisk bindende emnebeskrivelser og byråkratiske vurderingsprosesser. Jeg håper likevel det skal stimulere studentenes interesse, ikke bare for hva vi leser, men også hvorfor vi leser det.

2) Holdningsendring

Det andre grepet handler om min egen motivasjon som underviser, som jeg opplever at stadig er under press fra dårlige rammevilkår og forhold jeg ikke har noen innflytelse over. Her var det til umåtelig hjelp å lese Warners formulering av hvorfor studentene hans skulle synes akademisk skriving var viktig og nyttig her og nå, ikke bare senere i studieløpet. På bakgrunn av denne satte meg ned og skrev en liknende introduksjonstekst til mine egne studenter, på emnets Blackboardside, under overskriften «Hva er vitsen med dette emnet?»

Utdanning handler veldig mye om å lære noe eller gjøre noe fordi du vil «få bruk for det» eller fordi det vil «lønne» seg en gang i framtiden. Det kan være vanskelig å motivere seg her og nå for å lære noe som (bare kanskje) vil komme til nytte en gang.

Mediehistorie og medieteori ikke er noe du kanskje kommer til å få bruk for eller glede av i framtida. Det er noe du har bruk for i dag, nå og med én gang.

Tenk på alle medieuttrykkene, -produktene, -formene og -teknologiene du omgir deg med fra du står opp om morgenen til du legger deg om kvelden. Tenk på alle spekulasjonene og lovnadene du hører hver dag om hvordan nye teknologier kommer til å revolusjonere verden. Tenk på hvordan alle områder og opplevelser i livet ditt er mediert, for eksempel gjennom en skjerm og/eller en app, enten du skal treffe venner, trene, ta bussen, spise, finne fram til et nytt sted, eller hva det skulle være.

Hvordan kan vi beskrive disse opplevelsene, disse fenomenene, disse erfaringene?

Hvordan kan vi forstå hva all denne mediebruken gjør med oss selv, og med verden rundt oss?

Hvilke forklaringer kan vi finne for hvordan det ble slik, og hvordan det eventuelt kunne vært annerledes?

I dette emnet skal vi utforske svar på disse spørsmålene og formulere nye spørsmål i fellesskap!

Dette vil også innebære at dere får anledning til å påvirke den endelige pensumlista som vil ligge til grunn for hjemmeeksamen.

Jeg ser for meg at jeg vil konsultere dette lille manifestet gjennom hele semesteret. Både for å minne meg selv på hvorfor jeg synes dette emnet er viktig, og for å utfordre meg selv til å finne flere måter å demonstrere verdien av det for studentene hver gang jeg møter dem.

«Some teachers are worried about being replaced by robots», skriver Isbell; «I think this is only a threat if we teach like robots.» Det betyr ikke at jeg kommer til å slutte å bekymre eller ergre meg over den stadig tiltakende robotiseringen av livet generelt og studielivet spesielt. Men i høst skal jeg være mindre opphengt i studentenes robotiserte læring og mer opptatt av å unngå robotisert undervisning fra min egen side. Så lover jeg å rapportere her om hvordan det går!

Visste du at…

Dette er Campuslivet nummer 30? I anledning denne lille milepælen – og det faktum at mange nye abonnenter har funnet veien hit i løpet av det siste halvåret – har jeg gått gjennom leserstatistikken for å se hvilke utgaver som har hatt størst trafikk. Her er, forhåpentlig til glede for både nye og gamle lesere, Campuslivets topp 3 pr. dags dato:

Nr. 3

Fikk du tid og ork til å skrive et velkomstbrev til deg selv før du tok ferie? Det gjorde jeg, og det funket ganske bra. Dessverre hadde jeg ikke tatt høyde for at det kom til å være hetebølge i Trondheim da ferien min var over! Med defekt solskjerming og avstengt ventilasjonsanlegg på kontoret ble det derfor likevel ikke noen særlig effektiv start på arbeidsåret…

Nr. 2

Det jeg snakket om da jeg snakket med studentene om KI i fjor var visst til nytte for flere. Og lite tyder på at vi kan slutte å snakke med dem om det i overskuelig framtid! Hvis du forresten er interessert i en grundig gjennomgang av alt som er galt med kunstig intelligens når det kobles sammen med akademisk skriving, gå bare rett til Stefan Fisher-Høyrems utmerkede blogginnlegg om akkurat dette temaet.

Nr. 1

Dette er fortsatt den aller mest leste utgaven av Campuslivet – trolig fordi den gir både en statistisk og en metaforisk metode for å få innsikt i arbeidsvaner og legge realistiske planer på bakgrunn av disse. Og hvem har ikke til enhver tid bruk for det?

Hva har gjort campuslivet verdt å leve i sommer?

Campuslivet jr. var med på jobben nesten hver dag i to uker og klistret merkelapper med Deweyklassifikasjoner på bøkene i mitt kontorbibliotek (se bilde nedenfor).