Midtvinters midtveisevaluering for motløse akademikere
I stedet for gaveguide, oppsummering eller høystemte tanker.
Jeg hadde først tenkt at desemberbrevet skulle være en sånn koselig gaveguide til din indre eller kjæreste akademiker. Men det var for ett år siden, da jeg la publiseringsplanen for 2024 og så for meg at året siste brev ville vært sendt ut for to uker siden. Den planen røk, som så mange andre dette høstsemesteret.
Den neste idéen min var å oppsummere året i en slags “Campuslivet Wrapped”, komplett med fiffige karakteristikker av hver måned, og basert på tall fra tidtakingsappen jeg bruker for å holde oversikt over hva jeg bruker arbeidstiden til. De sendte meg forøvrig sin egen variant av Wrapped her om dagen, der jeg fikk vite at jeg var mest aktiv på tirsdager i året som gikk, og at oktober var min mest “produktive” måned (faktisk var jeg så produktiv overarbeidet den måneden at jeg ikke rakk å skrive noe nyhetsbrev).
Da tenkte jeg at det hadde vært mer i min ånd å dele et Bridget Jones-inspirert regnskap over de akademiske ekvivalentene av kalorier, sigaretter, alkoholenheter, lotterikuponger og relasjonsdramaer som har konsumert meg i løpet av året. Men da jeg forsøkte meg på det så det bare ut som et utdrag fra en søknad om lønnsopprykk (“se hvor mye jeg har gjort jobben min!”).
Så kom jeg over en post i sosiale medier, der en amerikansk akademiker jeg følger skrev noe sånt som at han syntes hvert høstsemester virket som det var i en slags demoraliseringskonkurranse med det forrige. Kan man bli mer motløs, liksom?
Mens jeg humret kynisk over den observasjonen innså jeg, kjære leser, at grunnen til at jeg ikke helt hadde klart å få på plass noe tema eller konsept for denne utgaven er at jeg, i likhet med så mange andre i denne siste fulle arbeidsuka før jul, balanserer på randen av utbrenthet.
Hello burnout, my old friend
De tre hovedingrediensene – emosjonell overbelastning, depersonalisering og redusert arbeidskapasitet – ligger allerede i gryta og bare venter på at noe eller noen skal skru opp varmen så det koker over (tvangsblanding av metaforer er muligens et hittil upåaktet tilleggssymptom). Alt er et ork, jeg lurer på hvorfor jeg egentlig gidder i denne jobben, og da jeg leverte fra meg en kort artikkel forrige uke (flere dager på overtid) var jeg både oppgitt over at jeg hadde brukt så mye tid på den – inkludert nesten hele forrige helg – og skikkelig misfornøyd med resultatet. Når jeg ser tilbake på studieåret så langt virker det som jeg ikke har gjort eller utrettet noe av verdi, og når jeg ser spørsmålene studentene stiller i eksamensforumet under hjemmeeksamen gruer jeg meg bare til å vade ut i sensurbunken og få bekreftet det inntrykket.
Jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det slik på denne tiden av året. Derfor tenkte jeg at det kanskje var like bra å skrive om det her, i tilfelle noen har godt eller nytte av å innse at de heller ikke er alene.
Dessuten: siden jeg har vært på dette stedet før vet jeg også at jeg ikke er faktisk utbrent ennå. Enn så lenge er det mer sesongbasert demoralisering og motløshet som plager meg, omtrent som andre årstidsavhengige virus. Men på samme måte som virusinfeksjoner kan gi langtidsvirkninger og utmattelse kan gjentatte angrep av akademisk motløshet føre til fatigue og utbrenthet. Derfor kan det være verdt å gå til noen forebyggende skritt for å hindre at demoraliseringen sprer seg for vidt og dermed får sjanse til å mutere til noe mye verre.
Nå skal jeg ikke utbrodere denne virusanalogien ytterligere, for Campuslivet er ikke noen helseblogg. Derimot skal det være et sted å hente inspirasjon og moralsk støtte til å leve et bedre balansert og mer lystbetont akademisk liv. Og det er små, individuelle tiltak vi kan gjøre som (sammen med et variert og balansert kosthold og en sunn livsstil, slik det står på meieriproduktene) kan virke beskyttende mot faktorene som fører til utbrenthet.
Se på det lille strakstiltaket jeg beskriver nedenfor som et metaforisk munnbind, eller en oppfriskningsdose med vaksine, som kan være akkurat det du trenger for å gå vårsemesteret i møte med mer mot – eller i hvert fall mindre motløshet.
Midtvinter er midtveisevaluering
Nå er det jo slik at julehøytiden på sett og vis også markerer høyvannspunktet et vanlig studieår: Akademikere flest er ikke ved slutten av arbeidsåret, men midt oppe i det, og i år kjennes den toppen kanskje brattere enn på lenge. Allerede 1. august fikk vi nemlig myndighetenes førjulspakke, i form av ny UH-lov, som utløser dobbelt så mange sensuroppgaver fordelt på færre ansatte (i hvert fall på mitt institutt) og med kortere “saksbehandlingstid” over helligdagsperioden.
På denne tiden i fjor bekjente jeg at sensur er en av mine absolutt største energityver, samtidig som jeg anbefalte å gjøre opp et energiregnskap for bedre å kunne beregne reiseruta gjennom vårsemesteret som en slalåmløype mellom mentale strømsugere og tilsvarende ladepunkter. I år foreslår jeg en annen vri på samme type oppsummering, men denne gang inspirert av malen jeg pleier å bruke til studentenes midtveisevalueringer av emner jeg underviser.
Til studentene pleier jeg å skrive ut et skjema med fire rader og fire kolonner, der jeg ber dem svare på følgende spørsmål, med henblikk på de fire områdene pensum, undervisning, aktiviteter og læringsmiljø: Hva kan vi gjøre mer av, hva kan vi gjøre mindre av og hva skal vi fortsette med. I tillegg er det en rad for “andre innspill” i hver av kolonnene. De diskuterer spørsmålene uten meg til stede og fyller ut ett skjema på vegne av gruppa, og så bruker jeg innspillene så godt det lar seg gjøre til å justere hvordan vi jobber i emnet resten av semesteret.
Igjen er hensikten med øvelsen å kunne justere den kursen vi allerede har staket ut gjennom studieåret, snarere enn å finne en snedig snarvei eller tenke ut en ny og spennende destinasjon. Sammen med en ny utgave av ladekartet,
Nina Lager Vestberg
som jeg absolutt skal skrive ut og legge fram på pulten før jeg drar fra kontoret for siste gang i 2024, vil jeg ha denne midtveisevalueringen som en huskelapp å navigere og prioritere etter når oppgavene, forespørslene, kravene og fristene begynner å gjøre seg gjeldende utover våren.
Før jeg logger helt av for helligdagene og begraver meg under sensurbunkene i mellomjula vil jeg tvinge meg selv til å finne fire forskjellige svar på de fire spørsmålene nedenfor – og jeg inviterer deg til å gjøre det samme:
- Hva vil jeg gjøre mer av? (Her skriver du ting du ikke fikk gjort, men hadde lyst til å gjøre i halvåret som gikk)
- Hva vil jeg gjøre mindre av? (Ting som tappet deg særlig for energi uten at du fikk noe igjen for det)
- Hva vil jeg fortsette med? (Ting som funket! Enten det var en ny måte å gjøre noe på, et annet tidspunkt, et planleggingsregime, en app, hva som helst som bidro til at du holdt ut helt hit.)
- Hvem kan jeg alliere meg med? (Vi kan ikke klare alt alene, heller ikke å holde fast på prioriteringene våre. Hvem andre har samme verdier/prioriteringer/arbeidsmetoder/arbeidsmoral som deg, og hvordan kan dere støtte hverandre i å gjøre arbeidshverdagen mindre tungrodd og mer lystbetont?)
Som det framgår av figuren har jeg gitt kolonnene overskrifter etter de tre offisielle arbeidsområdene i stillingen min, pluss en fjerde kolonne som jeg har kalt Fellesskap. Dette bruker jeg som områdebetegnelse på ting jeg gjør for å bidra til det akademiske fellesskapet, enten det er i form av dugnad eller håpefullt arbeid, og som jeg selv synes er meningsfylt. Disse områdene vil variere fra person til person og stilling til stilling, så “du gjør deg” (som det heter med en grusom anglisisme).
Nå skal jeg bruke de neste dagene fram mot jul til å skru ned varmen på jobbkomfyren og se om jeg ikke får utbrentgryta avkjølt nok til at den kan løftes av og tømmes i nærmeste kompost.
Hvis du har kjent deg igjen i noe av dette anbefaler jeg at du gjør det samme – men søk for all del ordentlig helsehjelp dersom du kjenner at gryta virkelig er ferd med å koke over.
Vil du lese en skrekkhistorie om hvor syk man kan bli av akademia?
Det har Shannon Mattern skrevet veldig sterkt og godt om, fra en langt mer krevende posisjon innenfor det amerikanske universitetssystemet. Mattern problematiserer også det klassiske rådet om å “si mer nei”, som jeg selv innser at jeg har delt litt ukritisk ut til kolleger (og meg selv). Hun mener at det å si nei ofte kan være både urealistisk for de som ikke har en ekstremt trygg og priviligert stilling i akademia og usolidarisk overfor marginaliserte akademikere og studenter hvis velferd ofte avhenger av at noen i priviligerte posisjoner sier ja.
Hva har gjort Campuslivet verdt å leve siden sist?
Det er alltid noe! 50-årsfeiringen av instituttet mitt, for eksempel, som gikk av stabelen i slutten av november, etter et år der vi har vært foreslått splittet opp og derettet oppdaget at vi ikke har noe rom i herberget på ny campus. Og esken med lokal konfekt som plutselig dukket opp i posthylla fra kollegaen ved Campus Gjøvik, som takk for en virtuell gjesteforelesning jeg holdt i starten av semesteret. Pleie av det akademiske fellesskapet i praksis!
Takk for at du leste og takk for i år. Vi sees i 2025 – hold på humøret så lenge!
