Så du tror du vil ta mastergrad?

Tro det eller ei, men jeg ble ikke akademiker fordi jeg er en god selger. Faktisk var en av grunnene til at jeg søkte meg til en akademisk karriere at jeg ville finne en levevei som var så fjern som mulig fra kjøp og salg. Men selv i det offentlig finansierte universitetssystemet i Norge tvinges man stadig vekk til å leke butikk. Campusene drives som kjøpesentre, der hvert institutt betaler såkalt internhusleie for lokaler basert på størrelsen på “forretningen”. Omsetningen foregår i kryptovalutaen $tudiepoeng, som kun kan brukes i tilsvarende butikker innen samme kjede. Vi butikkansatte forventes å ekspeditere student-kundene så effektivt og hyggelig som mulig, slik at de får med seg de riktige “varene” hjem. I tillegg skal vi helst, som alle andre i detaljhandelen nå til dags, stimulere til mersalg.

Sikker på at du ikke vil ha en master på toppen av den bachelorgraden?

Mersalg er når ekspeditøren på Clas Ohlson spør om ikke du trenger batterier selv om du bare er innom for å kjøpe maskeringsteip, eller når baristaen på Kaffebrenneriet spør om det ikke skal være noe å spise til cortadoen. Nå skal jeg selvsagt ta høyde for at noen ekspeditører og baristaer helt ektefølt bekymrer seg for batteribeholdningen din eller mener at du går glipp av en stor opplevelse hvis du ikke tar deg en bolle. Men de fleste følger bare et manus de har fått utdelt av sjefen og befinner seg et sted på skalaen fra likegyldig til flau over å måtte “friste” hver eneste kunde på denne måten. Noen opplever kanskje til og med et etisk dilemma, eller i hvert fall ubehag, ved å måtte lokke kunder til å kjøpe mer enn de egentlig trenger/har godt av/råd til.

Så også med oss som står bak disken i universitetsbutikken. Vi har tatt i mot kunder som er blitt dyttet inn av velmenende slektninger eller dratt med av velstående venner. Vi har observert dem gå forvirret fram og tilbake mellom hyllene med intellektuelle merkevarer. Vi har sett dem telle på fingrene over prisene og svart på deres bekymrede spørsmål om rabattordninger. Vi har pustet lettet ut når de endelig har funnet et passende utvalg varer, betalt og kommet seg ut av butikken igjen mens de fortsatt har dekning på kontoen. Vi har også fra tid til annen blitt stående i kassa med stive smil overfor de som har makset ut alle sine akademiske kredittkort og likevel ønsker å gå ut døra med en stiv og fin papirpose påtrykket logoen “mastergrad”. For disse er det viktigst å kunne strene videre langs livets handlegate med den riktige posen. Selv om den er aldri så tom.

Utdanningsevangeliet

I starten av boka Lower Ed: the Troubling Rise of For-Profit Colleges in the New Economy (2018) skildrer den amerikanske sosiologen (og New York Times-spaltisten) Tressie McMillan Cottom det etiske ubehaget hun levde med da hun jobbet på inntakskontoret til en privat teknisk høyskole i USA. “Inntak” var i denne sammenhengen en eufemisme for salg, for jobben handlet om å overtale folk til å melde seg opp til studier de ikke selv hadde råd til å betale skolepengene for. Dette utløste nemlig midler fra føderale studiestøtteordninger som gikk rett i kassa til den såkalte høyskolen. Økonomisk var forretningsmodellen til skolen basert på at studentene fylte ut de nødvendige skjemaene og dukket opp til første undervisningsdag i semesteret, slik at skolepengene ble utbetalt fra de føderale myndighetene. Ideologisk var opplegget fundert på det såkalte “utdanningsevangeliet” (the education gospel), som forkynner at all utdanning er moralsk god, personlig utviklende, et kollektivt gode, og en verdifull investering, såvel for samfunnet som for individet (McMillan Cottom 2018, s. 10). Dette har vært trosbekjennelsen til høyere utdanningsinstitusjoner i generasjoner, og låner derfor sterk retorisk troverdighet til kommersielle tilbydere av “lavere utdanning”.

Den kommersielle utdanningssektoren står i samme forhold til det offentlige universitetssystemet som en TV-pastor gjør til den offisielle kirken, i følge McMillan Cottom. Der prestene innenfor høyere utdanning preker frelse gjennom ren tro (“fordyp deg i studiene og arbeidet vil være sin egen lønn”), påstår TV-pastorene i lavere utdanning at det holder å utføre et tilstrekkelig antall gode gjerninger (“ta nok antall kurs og du vil få bedre lønn i arbeidslivet”). Men selv innen “ekte” høyere utdanning har evangeliet måttet tilpasse seg markedskrefter og økonomiske interesser, som hun påpeker: Høyere utdanning legitimerer seg egentlig gjennom lovnaden om gode jobber i den andre enden av studiene, på samme måte som kirken i stadig større grad må legitimere seg gjennom sine sosiale og kulturelle funksjoner, snarere enn de strengt religiøse.

Fra mastermisjonsmarken

Et norsk offentlig universitet er milevidt unna et amerikansk for-profit college. Og likevel: Hvert år når det nærmer seg søknadsfristen til Samordna opptak kjenner jeg meg stadig mer igjen i McMillan Cottoms vignett fra inntakskontoret-som-egentlig-var-et-salgskontor. Vi blir påminnet om nødvendigheten av å fylle studieplasser for å tjene inn nok $tudiepoeng til å holde butikken gående. Vi må konkurrere med de andre studieprogrambutikkene på campuskjøpesenteret om et (visstnok) synkende antall studentkunder. Og på de ulike innsalgs, jeg mener, informasjonsmøtene om masterstudier misjonerer vi stadig mer aggressivt om de anvendelige og arbeidslivsrelevante ferdighetene studentene får med seg, og de framgangsrike karrierene til tidligere studenter.

Det vi ikke forteller dem, er hvor mye tid og innsats det vil kreve av de fleste å øve opp disse ferdighetene, hvor dårlig utrustet en med C i snitt fra bachelorgraden egentlig er til videre akademiske studier, eller hvor mange andre, kjedelige jobber (eller hvor mange tilfeldige lykketreff) som måtte til før de gamle suksesstudentene havnet der de er i dag. Vi får heller ikke lov til å si (men blir glade hvis en og annen tidligere student som er innrullert for å spre det glade budskap gjør det) at en av de mest fornuftige måtene å forberede seg til masterstudier på, er å prøve seg noen år på heltid i arbeidslivet først. Det er nemlig da mange finner ut hva de egentlig ønsker eller trenger å fylle den mastergradposen med.

Campuslivreformasjonen starter her!

La det være klart at jeg i høyeste grad har bevart min barnetro på utdanningsevangeliet. Jeg er overbevist om at utdanning er er moralsk og kollektivt gode, som fører til personlig og samfunnsmessig utvikling. Men det går fint an å være sterk i troen og samtidig stille seg tvilende til hvordan den praktiseres. Den tradisjonelle reaksjonen i slike situasjoner er vel å bryte med trossamfunnet og starte sin egen sekt? I så fall drister jeg meg til å avslutte denne utgaven av Campuslivet med et utkast til 95 teser om høyere utdanning. Eller, det får kanskje holde med fem i første omgang:

1. Når forelesere eller veiledere sier “Vi er ikke her for å lære noe vi allerede vet” så vil de at den studerendes liv på universitetet skal være en stadig og uopphørlig søken etter ny viten.
2. Og denne søken skal ikke misforstås som “søking”, det vil si som stilling av spørsmål til søkemotorer eller (Gud forby) store språkmodeller.
3. Dog betyr det ikke at man kun skal søke inn i seg selv etter viten; denne indre søken er verdiløs hvis den ikke vender seg utover, til kunnskapen som forvaltes innenfor ett eller flere fagfelt, for på enhver måte å drepe vrangforestillinger.
4. Angeren og sorgen over uvitenhet varer like lenge som selvforakten, nemlig til utgangen av campuslivet og inngangen til livet etter (dette vil for noen av oss si det hinsidige).
5. Universitetet verken kan eller vil utstede grader for annet enn vitenskapelig arbeid som det selv har pålagt eller som følger aksepterte vitenskapelige standarder.

Hva tror du (på) selv? Blir du med i reformasjonen? Eller føler du heller for å melde deg inn i en akademisk dommedagssekt? I så fall har jeg all mulig sympati – og foreslår at du tar en titt på anbefalingene nedenfor!

Månedens anbefalinger

1. Det som inspirerte meg til å gå tilbake til Lower Ed: Tressie McMillan Cottom på TikTok om universitetenes plutselige, kollektive snuoperasjon om KI i utdanningen og hvordan det henger sammen med det Daniel Greene kaller tilgjengelighetsdoktrinen: