Hva du bør tenke på når du vil forandre verden

Start endringsreisen i dag med Campuslivets 6-punkts-plan for få gjort noe med det som irriterer eller opprører deg!

Sensursesongen er i full gang og denne uken sitter jeg til oppover ørene i bacheloroppgaver. Det har aldri vært vårens vakreste eventyr, men i år opplever jeg bachelorsensuren som deprimerende på en ny måte. Jeg mistenker at det henger sammen med det faktum at årets kull er det første som har gått tre samfulle år på universitetet med en stor språkmodell som sin mest trofaste studiekamerat.

Hittil anslår jeg at ca. 2/3 av oppgavene er mer eller mindre reinspikka KI-pjatt, mens 1/3 inneholder spor av selvstendig arbeid. 

Det er lett å bli demotivert av denne utviklingen, eller kanskje heller avviklingen, som det virker umulig å stanse eller styre i en mindre skadelig retning. Men i Campuslivet (om ikke ellers i livet…) bestreber jeg meg på å lete fram et lystbetont, eller i hvert fall konstruktivt perspektiv på selv de mest enerverende sidene ved det akademiske livet. Og siden innboksen din sikkert allerede flyter over av klagesanger om KI, vil jeg ikke bare være enda en stemme i det koret.

I stedet vil jeg dele et slags verktøy jeg har laget, som kan være til nytte nesten uansett hvilket fenomen i verden eller hverdagen som irriterer eller opprører deg, og som du gjerne skulle gjort noe med.  

Det er ganske enkelt en liste med seks oppfordringer jeg formulerte for noen år siden, på et skriveverksted i regi av Amherst Writers & Artists. I etterkant har jeg brukt dem som en blanding av mantra og manifest: De kan mediteres over, men de kan også handles ut i fra.

Nedenfor viser jeg hvordan jeg har brukt de seks punktene til å meisle ut min høyst egne KI-strategi for de nærmeste månedene. Men du kan selvsagt bruke dem til planlegge hvordan du vil prøve å forandre noe helt annet i din verden.

1) Start der du står.

Siden jeg ikke kan trekke ut kontakten på hele Silicon Valley, får jeg nøye meg med å revurdere hva jeg snakker om når jeg snakker med studentene om KI. 

2) Gå foran med et godt eksempel.

Jeg skal huske på å fortelle studentene at jeg leser og skriver alt selv, og gi tydelig beskjed om at jeg aldri ville finne på å bruke noen robot til å lage eksamensoppgaver eller skrive tilbakemeldinger til dem. Kanskje noen vil ha hørt om den gyldne regel og vurdere å følge den selv?

3) Prøv å gjøre klager om til forslag.

Dette kan tolkes på flere måter, både som en måte å møte klager fra andre og som en måte å bearbeide sine egne klager. I fjor forsøkte jeg f.eks. å motvirke de vanlige klagene om at pensumtekstene er for lange/vanskelige ved å la studentene selv foreslå alternative pensumtekster. I år prøver jeg å foregripe mine egne klager over uvettig KI-bruk med å gi studentene prosessorienterte oppgaver hvor de vanlige KI-verktøyene de tyr til vil være til liten nytte.

4) Prøv å være nysgjerrig heller enn dømmende.

Dette er det vanskeligste punktet for en som ble voksen på det sarkastiske nittitallet. Fabrikkinnstillingen min er nemlig å slenge kommentarer framfor å stille åpne spørsmål. Men jeg vil oppriktig gjerne vite hva som får studenter til å sette sin lit til bablebotene framfor sine egne hjerner! Fram til muntlig eksamen skal jeg derfor legge min hjerne i bløt for å formulere spørsmål om KI på en måte som gjør det mulig for studentene å gi både ærlige og reflekterende svar.

5) Du trenger ikke kjempe alle kampene, i hvert fall ikke samtidig.

Jeg skulle gjerne agitert for reform av hele karakter-, opptaks- og eksamenssystemet som i utgangspunktet har rigget universitetene som lette bytter for tekselskapenes datagrådighet. Men inntil videre får det greie seg hvis jeg klarer å overbevise fakultetet om å la meg få ha én ikke-digital komponent i mappevurderingen av et emne til høsten.

6) Husk å hvile mellom slagene.

På denne tiden av året kan det bety å minne seg selv på at “ferieloven går foran universitets- og høyskoleloven”, som en av mine gode kolleger sier det. Så får heller klagesensurkravene hope seg opp i løpet av sommeren 🤷‍♀️

Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?

Mange nye abonnenter har oppdaget Campuslivet de siste ukene, og det synes jeg er veldig stas 🥳

Flere av dere har nok funnet veien hit takket være den godeste Helga Eggebø, som er en god venn av Campuslivet og sannsynligvis uoffisiell norsk mester i akademisk medborgerskap. Neste måned skal vi møtes til et slags virtuelt bokbad av Helgas uvurderlige innføring i Kollektiv kvalitativ analyse (Cappelen Damm Akademisk 2026). Jeg hadde privilegiet av å lese denne boken allerede på manusstadiet, og gleden var stor da papirutgaven endelig landet i postkassen denne uken (se bilde).

Hvis du noen gang har sittet med en haug intervjuer, observasjonsnotater eller dokumenter og spurt deg selv hvor og hvordan du skal begynne å analysere dem, da er denne boken skrevet for deg. Og det beste er at den er skrevet for å brukes sammen med andre, enten det er forskerkolleger, studenter eller phd-kandidater! Meld deg på Helgas nyhetsbrev så får du vite mer om metoden og boka – og være med på boksamtalen, som garantert vil være en av tingene som gjør campuslivet verdt å leve neste måned.

Takk for at du leste, og hold på humøret så lenge!