Når er du ferdig med doktorgraden?
Det sies gjerne at en god avhandling er en ferdig avhandling, men når kan du egentlig si deg ferdig med doktorgraden?
Ett av de to verste spørsmålene du kan stille noen som jobber med en doktorgrad er “hvordan går det med avhandlingen?” Det andre er “Når er du ferdig, da?”
Den gjennomsnittlige stipendiat eller ph.d.-student vil kun ha ett svar på begge disse spørsmålene, og det er et trommehinnesprengende “IKKE SPØR!!!!” Det er nemlig frustrerende vanskelig å vurdere “hvordan det går” når man er midt i prosessen, og enda mer frusterende uklart når man egentlig kan sies å være “ferdig” med den.
Denne sommeren har jeg vært i befatning med et (til meg å være) uvanlig stort antall doktorgradsavhandlinger. Noen av dem har vært ferdige, i betydningen innlevert for vurdering, noen har vært på vei til å bli ferdige, i betydningen fullstendige utkast med alle sentrale bestanddeler på plass, og noen har vært i startgropa, på første-kapittel-stadiet. I tillegg har jeg skummet gjennom noen forlengst godkjente avhandlinger med relevans for de som fortsatt er i prosess. Av disse avhandlingene har jeg lest noen i kapasitet av eksternt komitémedlem, noen som hovedveileder og noen som biveileder. I alle tilfellene har det vært mitt oppdrag – enten eksplisitt, i komitésammenheng, eller implisitt, som veileder – å gi en vurdering av hvor “ferdig” jeg anså det aktuelle manuset å være.
Hva er ferdig?
En innlevert avhandling må selvsagt bedømmes etter andre kriterier for ferdig-het enn et kapittelutkast. Kapittelet trenger bare være ferdig nok til at stipendiaten kan legge det fra seg inntil videre og gå i gang med det neste. Avhandlingen må være såpass fullendt at den kan godkjennes som et solid, originalt og selvstendig bidrag til forskningsfeltet. Veien fra det første kapittelutkastet som er “ferdig nok” til den fullstendige avhandlingen som er “helt ferdig” kan være både lang og full av motbakker. Derfor er det viktig å stoppe jevnlig opp ved milepælene underveis, se seg tilbake og markere (gjerne feire!) at man har gjort seg ferdig med enda en etappe på strekningen.
La oss tenke oss doktorgradsløpet som nettopp det: Et løp. Som er ganske langt. Og som går gjennom terreng du ikke kjenner veldig godt fra før. For å komme i form til å fullføre distansen må du først trene deg opp på kortere strekninger, finne ut hva slags sko og påkledning som trengs, osv. Og før eller siden klarer du å gjennomføre en treningsrunde som er like lang som selve løpet skal være.
Første milepæl i doktorgradsløpet er denne treningsrunden på hele distansen, som du har gjennomført når du er ferdig med første fullstendige utkast. Da vet du at du har det i deg å løpe så langt som skal til. Det er verdt å feire!
Etter dette vil det være et varierende antall av mindre milepæler, etter som du går gjennom ulike revisjoner/treningsøkter på samme distanse. Noen får til og med anledning til å prøve seg en runde i selve løypa, f.eks. ved å få en ekstern leser eller et sluttseminar før selve innleveringen.
Den andre milepælen er når du har kommet inn i målområdet. Da er du så ferdig med avhandlingen at den kan sendes til bedømming. På dette stadiet er det riktignok en ganske viktig forskjell mellom løping og doktorering: Du blir nemlig joggende rundt noen runder på stadion mens du venter på beskjed om avhandlingen er godkjent. Først da kan du få lov til å krysse mållinja.
På dette stadiet er det ikke uvanlig å få beskjed om at avhandlingen trenger en “mindre bearbeiding” før den kan gå videre til offentlig disputas. Dette kan nok fortone seg som en tremåneders strafferunde for den som får beskjeden. Men det er bedre å se det som litt påfyll av næring fra vennligsinnede løpsfunksjonærer, som vil sikre at du har nok på tanken til å komme deg helt fram til streken.
Når du så hører bjella ringe for siste runde/får eposten med beskjed om at avhandlingen er godkjent, er det bare å sette opp dampen mot oppløpet, det vil si skrive ferdig prøveforelesningen, og nyte sjarmøretappen, som leder deg fram til ferdig og godkjent disputas. Gratulerer 🥳 Kanskje du også unner deg en æresrunde ved å delta i den seremonielle doktorpromosjonen? Da får du enda en markering av at du er ferdig, ikke bare disputert, men også kreert som doktor.
Ferdig som forsker?
Den tradisjonelle norske doktormiddagen etter disputas (som kandidatene fram til for noen år siden fikk noen kroner i skattefradrag for å finansiere) inneholder gjerne et taleinnslag fra den nyslåtte doktorens familie. Her gir partner og/eller barn som regel uttrykk for lettelse over at avhandlingen endelig er ferdig og at deres kjære nå kan begynne å bruke tid på noe annet enn forskning og skriving. Tilstedeværende akademikere i slike selskaper pleier da å smile megetsigende til hverandre: Det kan de jo få seg til å tro!
For selv om det naturligvis er en god del som ved oppnådd ph.d. aldri kunne tenke seg å skrive så mye som et abstract igjen så lenge de lever – akkurat som mange stavrer over mållinja etter sitt første maraton og sverger at de ikke vil se en løpesko igjen i sitt liv – så vet forskerne i forsamlingen at en vel så stor andel er blitt bitt av basillen. Og den som fortsetter å forske blir aldri egentlig ferdig, for ingen felt blir noensinne ferdig forsket.
Heldigvis for det!
Men du trodde du var ferdig med avhandlingen i hvert fall?
Vel, ikke hvis du doktorerer du i en disiplin der det forventes at man skriver bøker. Da skal du sannsynligvis bruke doktoravhandlingen din som utgangspunkt for din første monografi. I så fall er det egentlig bare å starte prosessen forfra igjen, med å beregne når du bør være ferdig med første fullstendige manusutkast og så videre og så videre (se illustrasjon over).
Si deg ferdig
Men det finnes én måte å gjøre seg helt ferdig med en doktorgrad: Du kan velge å slutte. Det er viktig å huske at det alltid er en utvei. Selv om det vil sitte veldig langt inne for de fleste, er det helt lov å si “jeg er ferdig med dette her” og heller finne på noe annet.
Hva har gjort campuslivet verdt å leve siden sist?
Her var det litt vanskelig å skrive noe denne måneden, fordi sider av campuslivet ble så til de grader ulevelig for noen i løpet av sommeren. Men etter mine to første møter med studenter dette semesteret kan jeg melde om en ny greie de har begynt med. De klapper når forelesningen er over! Nå tror jeg at jeg vet litt hvordan charterpiloter har det ved landing på Granca, og jeg velger (slik jeg antar de også gjør) å oppfatte det som velment og kjært, ikke ironisk og fælt.
Takk for at du leste og vel møtt neste gang!
PS Er du ny her og interessert i mer stoff om ph.d.-utdanning og doktorgrad?
Her er et knippe tidligere utgaver av Campuslivet om beslektede tema:
Nina Lager Vestberg
Nina Lager Vestberg
Nina Lager Vestberg
