Hva har gjort akademikerlivet verdt å leve i det siste?

Har sommerferien kommet litt brått på deg også? Her har innspurten på vårsemesteret vært som et veritabelt terrenghinderløp av interne og eksterne frister, oppgaver og arrangementer – og jeg er ikke i mål ennå.

Når jeg skriver dette gjenstår det fortsatt et par-tre høye og tettplasserte hekker i hinderløypa fram til feriestart om få dager. Men heldigvis har ikke alle gjøremålene dette semesteret vært av den energitappende typen!

Forrige uke hadde instituttet mitt sitt første “reise-bort-seminar” siden før pandemien, og det var i det store og hele en oppkvikkende seanse. Jeg tror noe av grunnen var at vi startet med en øvelse inspirert av mitt faste innslag om hva som har gjort campuslivet verdt å leve siden sist. (For ordens skyld vil jeg understreke at dette forslaget var spilt inn av noen andre enn meg.)

Øvelsen gikk ganske enkelt ut på å sette seg i ring og så fikk alle inntil 3 minutter hver til å fortelle om noe som de syntes hadde gjort livet ved vårt institutt verdt å leve det siste året.

Det var en utrolig fin opplevelse å høre om alt som folk setter pris på i jobben og med kollegene sine! Og det satte en positiv grunnstemning som vi tok med oss inn i mer krevende aktiviteter, som gruppearbeid om tilrettelegging og idémyldring om hva vi kan gjøre med studentenes (manglende) basiskunnskaper.

Jeg tror dette kan bli en fast post på instituttseminarer heretter, og anbefaler deg å prøve noe liknende med dine egne kolleger ved en passende anledning  – kanskje særlig som en positiv opptakt til møter der du ellers vet at det kommer til å bli mye klaging 😬

Hvis jeg skal gjøre opp status for det siste studieåret har jeg ingen nye forskningspublikasjoner å skryte av. Jeg verken avsluttet eller fått tildelt noen nye prosjekter, og jeg har mildt sagt bare såvidt holdt det gående på undervisningsfronten. Til tross for manglende bedrifter av den meritterende sorten har det likevel vært mye å glede seg over i året som gikk.

Her kommer en ikke-utømmende liste over ting som gjorde mitt liv som akademiker verdt å leve det siste semesteret, organisert i uprioritert, men grovt kronologisk rekkefølge:

👩‍⚖️ Jeg hørte fra flere som ble inspirert av januarutgaven til å lage sin egen formålsparagraf, også folk utenfor akademia.

🧛 To gode kolleger presenterte “Dragvoll after Dark”, med arkitekturhistorisk foredrag og omvisning på campus etter mørkets frambrudd, i samarbeid med fagforeningen.

🥐 Andre gode kolleger startet opp et nytt faglig fellesskap på instituttet, kamuflert som masterseminar og med innlagt bolleservering for å lokke studenter og ansatte til å bli på campus i det som ellers er dødens tidspunkt i timeplanen (fredager fra kl 14-16).

☕️ Kaffebaren på campus ble reddet! (Dette punktet var også en gjenganger i instituttkollegenes gledesrapporter.)

🧑‍🎨 Jeg overvar min første disputas i kunstnerisk utviklingsarbeid, og det var en uforglemmelig opplevelse!

💪 En av mine egne stipendiater leverte sin doktoravhandling etter mye motgang.

❤️‍🩹 Nyhetsbrevteksten min om minnesymposiet for Øyvind Vågnes ble republisert i Khrono og nådde dermed et mye større publikum.

🍋 Skriveopphold på Capri var vårens udiskutable høydepunkt, både opplevelses- og produktivitetsmessig!

👩‍🎓 Jeg oppdaget The PhD Life Coach, og deltok på et webinar som kurerte meg for min aversjon mot å reflektere over utførte oppgaver når jeg heller kan legge nye planer.

🧑‍🏫 Tre engasjerende og veldig forskjellige prøveforelesninger med talentfulle søkere til et vikariat på instituttet.

📮 Sendte inn og fikk akseptert abstract til verdens hyggeligste konferanse (den norske medieforskerkonferansen, hvis du lurer) og har allerede begynt å glede meg til å delta i oktober.

💸 Mange klikk og fine tilbakemeldinger på innlegget mitt om sløsing i Forskerforums nyhetsbrev.

🔋 Tre fantastisk inspirerende dager på en konferanse om Det museale, arrangert her i Trondheim av gode kolleger, som var en faglig såvel som organisasjonsmessig triumf!

💕 Det tidligere nevnte instituttseminaret med innledende lovprising.

💡 Tilbakemelding på en presentasjon av forskningsprosjektet jeg er med på om at den hadde inspirert en av tilhørerne til å anlegge et nytt perspektiv på sitt eget fagfelt.

🤓 Boksamtale med høy nerdefaktor om den uforlignelige Helga Eggebø sin nye bok.

📲 En spennende epost fra en nyinnflyttet akademiker fra USA, som ser ut til bli et verdifullt faglig bekjentskap for opptil flere kolleger.

Jeg tviler på at jeg noensinne vil starte med en sånn takknemlighetsdagbok som mindfulnessfolket skryter så mye av (følg den lenken på eget ansvar dersom du er rekvisitafetisjist!). Men midt i semestersluttstresset har det hatt en underlig beroligende effekt å minne seg selv på alt som har gjort campushverdagen lysere, bedre, eller bare morsommere, i løpet av de siste månedene.

I fjor avsluttet jeg studieåret med å skrive et detaljert velkommen-tilbake-fra-ferie-brev til meg selv, som var til stor hjelp med å få meg fort i gang igjen etter ferien.

I år får jeg være fornøyd om jeg klarer å rable ned en liste over de fem viktigste tingene jeg må gjøre den første uka. Eller kanskje jeg bare skal skrive ut denne teksten og la den ligge på pulten? Da vil jeg i hvert fall med én gang bli påminnet om alle de forskjellige tingene som kommer til å gjøre campuslivet verdt å leve til høsten også!

Takk for at du leste, og ha en god sommer til vi sees i august!