Et drama fra virkeligheten

Å skrive doktoravhandling er ingen walk in the park. Eller er det?

Share
Et utskåret Halloweengresskar ligger i en kompostbinge i en hage.
Oktober har gått i komposten. Foto: Nina Lager Vestberg

Doktorgradskandidater som nærmer seg innspurten på avhandlingen lurer ofte på hvordan andre har opplevd denne sluttfasen. Hvordan kan du vite at (eller om) du blir ferdig?

Når jeg får dette spørsmålet kan jeg bare fortelle historien om min egen revisjonsfase. Da tilbrakte jeg tre måneder på å skrive stadig nye versjoner av det første kapittelet. Og hver morgen gikk jeg en times tur i den lokale parken og gråt. Helt til jeg en dag, på den sedvanlige turen, fikk en plutselig åpenbaring. Løsningen var ganske enkelt å kutte ut hele det (helvetes) første kapittelet og erstatte det med den første halvdelen av det siste kapittelet! Da ville avhandlingen umiddelbart få en logisk struktur og en tydelig rød tråd.

Den dagen gråt jeg ikke i parken, for jeg visste at jeg kom til å bli ferdig.

Dessverre er det ingen phd-studenter som noensinne har blitt oppløftet av denne historien. Ingen har lyst til å høre at de må være forberedt på å slette tusener på tusener av hardt framkjempede ord for å få avhandlingen til å henge på greip. Men det er det da heller ikke sikkert at de må! Poenget mitt med å fortelle historien har vært å understreke at alle har sin egen prosess og at ingen på forhånd kan fortelle deg hvordan akkurat du skal bli ferdig med din avhandling.

Men her om dagen fikk jeg en ny åpenbaring, som gjorde at jeg så denne gamle historien i et nytt lys. Det startet med at jeg skaffet meg en ny bok om skriving.

Som jeg har vært inne på før er jeg over middels interessert i å lese om skriving, og som kronisk tidsoptimist, særlig svak for skrivebøker som lover å få meg til å skrive fortere. (Wendy Belchers Writing Your Journal Article in 12 Weeks har fast plass på skrivebordet mitt.) Jeg var dermed ikke sein å be da jeg kom over Page One to Done: Finish Your Novel in 30 Days with the Fast Drafting Method av Jessica Brody. Hvis det går an å sprinte en roman på én måned må det vel gå an å bruke samme metode til å få opp farten på et akademisk manuskript?

Og jo, jeg kan rapportere at mange av rådene funker bra også for en akademiker som først og fremst vil skrive seg fram til tankene sine, uten for mange avbrytelser fra indre kritikere eller imaginære fagfeller. Men den virkelige innsikten jeg tar med meg fra boka er på et metanivå som det nesten er pinlig å innrømme.

Manuset til mitt liv

Et av Brodys stalltips for romanskribenter er å lage en veldig skjematisk disposisjon for fortellingen med fem grunnleggende punkter, eller beats, som det heter på Hollywoodspråket. Disse punktene er litt som orienteringsposter i handlingen som hovedpersonen(e) må innom for at fortellingen skal oppfylle lesernes dramaturgiske forventninger. Jeg har, for ordens skyld, ingen tro på at en vitenskapelig monografi kan eller bør struktureres på denne måten. Det var da heller ikke for plottingtips jeg skaffet meg denne boka.

Men det var likevel i kapittelet om plotting at jeg møtte meg selv i døra. Som hovedperson i et velkjent drama kalt Skriveprosessen. Et drama i tre akter, med fem grunnleggende beats, som du garantert vil kjenne igjen fra tusenvis av ekte dramaer du har fått med deg, enten de er skuespill, romaner, filmer eller tv-serier.

Begynnelsen

Første akt begynner med at jeg holder på med mitt, putler rundt med noe litteratur eller kildemateriale. Så skjer det noe uventet eller spennende. Litt som det første mordet i en krimroman. Det kan være at jeg gjør en plutselig oppdagelse i kildene, får en konferanseinvitasjon om et spesifikt tema, eller en utlysning jeg får lyst til å søke på. Uansett fungerer det som en katalysator, som gjør at jeg bestemmer meg for å gå løs på utfordringen eller problemstillingen som har dukket opp. 

Midten

Andre akt åpner i det jeg går i gang med selve skriveprosjektet. Her kan det variere ganske mye hvor fort eller sakte det går framover med handlingen/skrivingen, men én ting er sikkert: Før eller siden kommer jeg til et midtveispunkt der jeg enten innbiller meg at den verste jobben er unnagjort eller begynner å miste motet/interessen for prosjektet. Litt som når detektiven tror hun har arrestert morderen, men så dukker det opp nye lik som han ikke kan ha myrdet.

Hvis prosjektet har en frist (som de fleste skriveprosjekter må ha, om jeg skal få gjort dem) vil jeg på dette stadiet enten gjøre som best jeg kan for å få det ferdig i tide, eller prokrastinere med videre arbeid på teksten. I begge tilfeller ender jeg vanligvis med å få en akutt selvtillitskrise – en følelse av at alt er tapt – når fristen nærmer seg. I krimromanen er dette øyeblikket da bevisene smuldrer opp og/eller detektiven blir tatt av saken. For min del er da da jeg begynner å gråte i parken.

Slutten

Men i det fristen står for døren og tredje akt åpner får jeg en plutselig innskytelse – “a spark in the dark” (evt. park, for min del) – som gir meg motet tilbake og løsningen i sikte. Konklusjonen gir seg med ett selv, eller en ny struktur åpenbarer seg som gjør at alle gjenstridige brikker i teksten faller på plass. Det er som når detektiven har innsett hvem den virkelige morderen er og kan kalle inn til den rituelle oppsummeringen i dagligstuen.

Lærdommen

Dette er 100% handlingsforløpet i min skriveprosess. Hver. Jævla. Gang. Helt fra jeg startet på doktorgraden og til jeg skrev ferdig den teksten du leser nå. Jeg har tydeligvis en inngrodd main character energy i forfatterrollen, som for eksempel kan forklare hvorfor jeg synes det er så vanskelig å skrive sammen med andre. Så gjenstår det å se om jeg noen gang vil klare å bryte ut av dette plottet eller om jeg forblir fanget i det for resten av karrieren.

Hva er ditt akademiske drama? Hvilke historier forteller du deg selv og andre om hvordan og hvorfor du jobber som du gjør?

Hva har gjort campuslivet verdt å leve i det siste?

🍁
Observante lesere vil ha notert seg at oktober kom og gikk uten noen ny utgave av Campuslivet i innboksen. Det er andre gang på fire år at jeg ikke har klart å finne nok tid til å skrive en utgave i oktober. Jeg innbiller meg at denne punktlighetsstatistikken på 50% sier mindre om min selvdisiplin enn det gjør om hvordan oktober plasserer seg i det norske høstsemesteret.

Forrige gang jeg måtte droppe oktoberbrevet (i 2024) var det sykdom som vippet lasset. I år var det en langt hyggeligere kjedekollisjon av konferanser som må ta skylden! 

A nighttime view of city lights and the photographer reflected in the window.
Kristiansand by night. Utsikt og innsikt fra toppen av Kunstsiloen. Foto: Nina Lager Vestberg

📺 Først var jeg på den norske medieforskerkonferansen i Kristiansand (se bilde), og det var som vanlig en veritabel festival av kollegialitet. Der traff jeg dessuten en kollega fra Nasjonalbiblioteket, som kunne berette at hele tre tidligere masterstudenter fra vårt program er blitt ansatt hos dem det siste året. Det er gode nyheter som en humanioraprofessor lever lenge på.

🎞️ Knappe to uker senere var jeg invitert til landskonferansen til det nasjonale fotonettverket for arkiv, bibliotek og museer. Der var det en udelt glede å kunne nerde fritt om fotohistorie og digitaliserte arkiv- og museumssamlinger i selskap med praktisk talt alle de relevante fagpersonene fra hele landet. Ikke minst var det herlig å se hvor mange av dem som er mye yngre enn meg!

🥳 Midt oppi alt dette var det satskorrektur og endelig utgivelse av et temanummer av tidsskriftet History of Photography, som jeg har gjesteredigert sammen med en kollega i USA. Det har tatt oss nokså nøyaktig tre år med zoom-møter, googledokumenter og flerkontinental fagfellebingo (for ikke å si et tresifret antall eposter) siden vi først fikk idéen, men forrige uke var det altså offisielt publisert.

Takk for at du leste, og vel møtt neste gang!

Del videre